1
Musikkorps, mer enn 17. mai?
-
et kulturanalytisk perspektiv på musikkorps
Foto: Norges Musikkorps Forbund
Masteroppgave i kulturvitenskap
Institutt for Kulturstudier og Kunsthistorie
Universitetet i Bergen, vår 2007
Berit Handegard
2
3
Musikkorps, mer enn 17. mai?
- et kulturanalytisk perspektiv på musikkorps
Masteroppgave i kulturvitenskap
Institutt for Kulturstudier og Kunsthistorie
Universitetet i Bergen, vår 2007
Berit Handegard
Veileder Bente Gullveig Alver
4
5
Forord
Jeg vil takke informantene for at de stilte opp og bruke sin tid på prosjektet og mine
kollegaer som har respektert at det til tider har gått med en del av min ordinære
arbeidstid. Likeledes en takk til familien som har levd med dette i 4 år.
Særlig vil jeg takke min veileder Bente Gullveig Alver for et fruktbart samarbeid og
utvist tålmodighet.
Berit Handegard
Bergen, mai 2007
6
7
1) Innledning...............................................................................9
Valg av tema ..........................................................................................................9
Det kulturanalytiske perspektiv ...........................................................................11
Begreper.................................................................................................................11
Amatørkulturbegrepet ..........................................................................................12
Det sekulære ritual – fest og feiring.....................................................................12
Fellesskap og lojalitet ..........................................................................................14
2) Om frivillige organisasjoner...............................................17
Forholdet til det offentlige ...................................................................................18
Typer av organisasjoner .......................................................................................18
Amatørmusikkorganisasjoner ..............................................................................19
Om musikkorps i Norge.......................................................................................20
Korpshistorikk......................................................................................................21
Hvordan korpsene organiserer seg.......................................................................22
Instrumentsammensetning ...................................................................................23
Valg av instrument...............................................................................................24
Medlemmer i skolekorps......................................................................................25
Medlemmer i amatørkorps...................................................................................25
Dirigenten ............................................................................................................26
Navn på musikkorpsene.......................................................................................26
3) Metodisk tilnærmelse ..........................................................25
Valg av metode ......................................................................................................28
Kulturanalyse som metode...................................................................................30
Kilder ...................................................................................................................32
Valg av informanter .............................................................................................33
Å forske i egen kultur ..........................................................................................34
Mine roller i feltet ................................................................................................36
Kulturblindhet ......................................................................................................37
Om intervjuene.....................................................................................................38
Anonymisering - avidentifisering ........................................................................40
4) Om fellesskap .......................................................................41
Relasjoner og nettverk .........................................................................................42
Den unge garde og deres holdninger ...................................................................42
De unges møte med skolekorpset ........................................................................43
De eldres møte med skolekorpset ........................................................................44
Korpsliv og identitetskapning..............................................................................47
Skolekorps versus buekorps.................................................................................51
Vennskap..............................................................................................................52
Foreldreengasjement og foreldrenes relasjon til korpset .....................................54
Typer av engasjement ..........................................................................................59
Ektefellenes rolle som støttespillere ....................................................................63
Årsaker til foreldreengasjementet ........................................................................65
Når noen vil ut .....................................................................................................67
Oppsummering ......................................................................................................69
8
5) Møteplasser og sekulære ritual ..........................................68
Musikkorps og 17. mai - en symbiose? ...............................................................71
Historikk, korps og 17. mai..................................................................................74
Musikkorpsenes rolle i 17. mai-feiringen ............................................................75
Aktørenes forhold til 17. mai ...............................................................................77
17. mai som merkebygger for korpsene...............................................................84
De nye møteplassene - konkurransene.................................................................87
Konkurranseaspektet............................................................................................88
Konkurransene, en arena for de unge?.................................................................92
Oppsummering.....................................................................................................94
6) Konkluderende betraktninger ...........................................96
Litteraturliste ........................................................................99
9
1) Innledning
Valg av tema
Denne oppgaven skal handle om musikkorps. Om de personer som spiller i
musikkorps, det forholdet de har til korpset sitt, hvordan fellesskapet fungerer. Mitt
utgangspunkt er om noe i årenes løp har endret seg i aktørenes holdninger til det å
spille i musikkorps. Jeg anlegger et komparativt perspektiv og ser på eldre og yngre
aktører. De eldste født før krigen, de yngste på 80-tallet.
Jeg vet mye om musikkorps, jeg kommer fra en korpsfamilie, jeg har spilt i
korps i store deler av mitt liv og har vært ansatt i korpsforbundet i 20 år. Likevel har
jeg aldri tenkt nærmer over hva det å være medlem i musikkorps betyr utover det jeg
vet det har betydd for meg. Her er et av mine tidligste minner:
”Det er 17. mai 1964, klokken er knapt fem om morgenen og jeg er iført en
splitter ny korpsuniform. Den er skreddersydd fordi jeg er en av de yngste og
minste i korpset. Det er min første 17. mai i skolekorpset og jeg er umåtelig spent.
Hele familien skal av gårde, det er oppmøte kl 07.00. Min far er dirigent og mine
2 søsken spiller, men de er eldre og har vært med på mange 17. mai-er, de ser
ingen grunn til å stå opp før de må. Jeg er bare 11 år og skal til overmål debutere
som tamburmajor. Gå i fronten for et korps med 50 musikere, først rundt i
nærmiljøet på Byåsen, siden i barnetoget gjennom Trondheims gater. Stor
oppgave for en 11-åring og jeg kan ikke helt huske hvordan det gikk, men jeg ble
avbildet på førstesiden av Adresseavisen.
Siden har det blitt mange 17. mai-er og stasen forsvant vel etter hvert og jeg oppdaget
at det ligger mye mer i et korps enn 17. mai. Likevel er det noe spesielt med 17. mai
for en korpsmusiker, en dag hvor fellesskapet materialiseres i det offentlige rom.”
Musikkorpsene er landets største opplæringssystem i musikk, alt basert på frivillig
innsats av musikerne selv og deres foreldre. Målet er ikke primært å utdanne
musikere, men å gi opplæring i musikk, fremføre musikk for publikum og være et
sosialt tilbud. Et komplekst system som frembringer alt fra middelmådige musikere til
verdensstjerner som trompetisten Ole Edvard Antonsen. Et system som omfatter et
10
tilbud til alle aldersgrupper, enten i skolekorps med definerte aldersgrenser, i
musikkorps som er åpne for alle aldersgrupper eller i korps for voksne.
Musikkorps er basert på fellesskap, et forpliktende fellesskap som krever
aktivt engasjement og tilstedeværelse. Fellesskapet er limet som frembringer musikk,
prestasjoner og gir identitet. 70 % av musikantene i musikkorpsene her i landet er
barn og deres deltakelse i korpset vil nødvendigvis påvirke hele familien. Men også
for de voksne musikantene vil en såpass tidskrevende og forpliktende hobby ha
innvirkning på deres omgivelser. Korpsene utløser fellesskap på flere nivå, musikerne
imellom, musikere versus familie og støttespillere, eller familiene imellom når jobber
skal gjøres.
Mitt mål med oppgaven er å beskrive, forklare og forstå hva et musikkorps er og hva
det betyr for de som er utøvere og deres familier. Hvordan påvirker musikkorpset
hverdagen deres? Hva legger de i deltakelsen, hvordan har dette endret seg over tid
og på hvilken måte?
For å få en dypere innsikt i korpslivet har jeg søkt etter forskning som jeg har kunnet
bygge på. Det har ikke gitt noe stort resultat. Det er skrevet mye om musikkorps, men
det er helst av korpsene selv i form av jubileumsbøker og musikkpedagoger har utgitt
læremateriell spesifikt for korps. Musikkorpsene hører inn under paraplyen frivillige
organisasjoner og frivillighetsforskning er et område særlig samfunnsforskere har
arbeidet mye med. Samfunnsforskningen har vært til hjelp i min studie av korpslivet.
Jeg har dermed ikke funnet at andre forskere har tatt fatt i dette stoffet på den
måten jeg ønsker å gjøre. Et spesifikt fokus på en aktivitetsbasert kulturorganisasjon
hvor medlemmer møtes jevnlig og inngår i et fellesskap hvor alles innsats har
betydning for resultatet. Behovet for forskning er uttalt innenfor
kulturorganisasjonene og 9 landsomfattende kulturorganisasjoner har i 2007 gått
sammen om en rapport for å kartlegge eksisterende relevant forskning samt å påpeke
problemstillinger organisasjonene mer dagens forskning ikke dekker1.
1 Bestillere er Norsk Musikkråd, Noregs Ungdomslag, Norges Musikkorps Forbund, Norsk
Korforbund, Norsk Teaterråd, Norges Vel, Folkekulturforbundet, De Unges Orkesterforbund og
Norske Symfoniorkestres Landsforbund. Rapporten er skrevet av Åse Vigdis Festervoll
11
Det kulturanalytiske perspektiv
Jeg vil belyse en aktivitet som krever deres engasjement gjennom et kulturanalytisk
perspektiv. Med utgangspunkt i Alf Arvidssons utsagn om at ”etnologer studerar inte
enbart med kategorier av människor och kulturella uttryck i ett övergripande
perspektiv, utan också hur de är verksamma i konkreta sammenhang på mikronivå”
(Arvidsson 2001:85), vil jeg ta for meg en av de sammenhenger mennesker er
virksomme i, musikkorpsene. Jeg legger primært opp til et aktørperspektiv ved at jeg
tar utgangspunkt i aktørene selv og hvordan de opplever det å spille i musikkorps.
Etnologene Billy Ehn og Orval Löfgrens bok ”Kulturanalyser” (2001) danner
bakteppet for min forståelse av det kulturanalytiske perspektiv. De definerer kultur
som de koder, forestillinger og den verden som mennesker deler, kommuniserer og
bearbeider gjennom sosiale handlinger. Kulturen skal beskrives gjennom ”täta
beskrivningar” som skal gi detaljerte og fyldige bilder som kan avdekke de
underliggende strukturer, sammenhenger og betydninger2. Jeg har forsøkt å følge
deres retningslinjer om hvordan tolkningsarbeidet skal angripes, primært ved
perspektiveiring, kontrastering og dramatisering. De oppgir som som nøkkelord, og
det har vært utfordringen, å se materialet som noe. (2001:9ff).
Jeg har intervjuet en rekke korpsmusikere og ut fra intervjuene har jeg spesielt
sett fellesskap, men også ritual, utkrystallisere seg som viktige nøkkelbegrep. Derfor
tar mine to analysekapittel utgangspunkt i fellesskap. I det første analysekapittelet ser
jeg på basisen for fellesskapet og de forskjellige relasjoner og hvordan det oppleves
av aktørene. I det andre analysekapittelet tar jeg for meg hvordan fellesskapet
materialiserer seg i sekulære ritualer som 17. mai feiringen og i korpskonkurranser.
Jeg har valgt 17. mai som et eksempel på et offentlig ritual og konkurransene som et
eksempel på et internt ritual i korpsbevegelsen.
Begreper
I dette avsnittet vil jeg kort redegjøre for noen viktige begreper som går igjen i
oppgaven og hvilke definisjoner jeg forholder meg til. Hvordan de blir brukt
tydeliggjøres i analysekapitlene. Jeg tar ikke her opp et av de mest sentrale begrepene
i studien, frivillige organisasjoner. Jeg har ment at det var et såpass overordnet begrep
at jeg har diskutert det mer utførlig i kapittel to.
2 Kulturanalyse som metode tas opp noe bredere I metodekapittelet.
12
Amatørkulturbegrepet
Som bakteppe i oppgaven ligger begrepet amatørkultur fordi de personer jeg skriver
om er amatører innenfor musikklivet. Jeg bruker ikke begrepet eksplisitt, men
implisitt som bakteppe. I sammenheng med den aktiviteten som korpsene utøver
oppfatter jeg begrepet amatørkultur på samme måte som musikkviteren Eyolf Öström
bruker det i rapporten ”Amatørkultur i Norden” (2001). Öström beskriver
amatørkultur som:
”alla former for icke-yrkesmässige aktiviteter som kan relateres till någon av de
etablerade konstarterna” (2001:5).
Som perspektiv rommer amatørkultur mer enn det å skape og utøve en kunstart. Slik
Öström anvender begrepet, integreres også folkeopplysning, personlig utvikling,
sosial kompetanse, ivaretakelse av en kulturarv, politikk og administrasjon (2001:6).
Begrepet amatør må ses som kontrast til profesjonell for at det skal gi mening, men
bildet er komplisert.
Utøvere i norske musikkorps er medlemmer i et lokalt lag. De er amatører i
den betydning at de vanligvis ikke har formell musikkutdanning eller personlige
inntekter fra spillingen. De er musikere som utøver en kunstart på sin fritid mens
profesjonelle musikere er personer med musikkutøving som levebrød. Skillet mellom
profesjonell og amatør er likevel ikke helt opplagt. Det blir for enkelt hvis det bare er
honorar/ikke honorar som avgjør definisjonen om man er amatør eller ikke. Dette
kommer jeg tilbake til i kapittel to i min diskusjon om frivillige organisasjoner.
Det sekulære ritual – fest og feiring
Musikkorpsenes offentlige og gjenkjennelige ritual er som nevnt 17. mai og jeg vier
størsteparten av et kapittel til denne aktiviteten med den erkjennelse at dette er en
aktivitet som er en kjerneaktivitet for musikkorpsene. I dagligtalen snakkes både om
vårt behov for ritualer, og at ”det er jo bare tomme ritualer” Slik omtales ritualer både
i en positiv og en negativ betydning. Viktigere i forskningssammenheng er begrepet
ritual som fagterm og hvordan begrepet brukes, for eksempel innenfor fagene
antropologi, etnologi og religionsvitenskap. Begrepet var lenge forbeholdt
handlingsmønstre knyttet til det ”hellige” og var forbundet med sakrale eller magiske
13
overtoner. I 1977 lanserte Sally Falk Moore og Barbara Meyerhoff begrepet sekulært
eller verdslig ritual for bedre å fange opp og beskrive fenomen i komplekse samfunn.
I deres diskusjon om begrepet kom de frem til et sett av formelle kriterier som
karakteriserer de sekulære ritualer. I innledningen til boken ”Gatan är vår” (1995) tar
etnologen Barbro Klein opp det sekulære ritual i sin diskusjon av offentlige plasser.
Bokens tema er hvordan offentlige plasser fra tid til annen forvandles til arena for
oppføringer av ritualer som hyller eller provoserer. Det fremvises et rollespill hvor
aktørene er tatt ut av sin dagligdagse tilværelse. Klein spør hvilket innhold disse
ritualene har for deltakere og tilskuere? Hun refererer i sin innledning blant annet til
Victor Turners ritualteorier. Turner hevder ritualene er sentrale i samfunnet, de
etablerer kommunikasjon, en dyp tilstand av samhørighet med hverandre og med
hverandres verden. En samhørighet der det hverdagslige viker og de sosiale skranker
oppheves (Klein 1995:11).
Klein bruker i sin diskusjon de formelle kravene som Meyerhoff og Moore hevder
karakteriserer det sekulære ritual. Jeg gjengir disse fordi de har vært sentrale for min
forståelse av musikkorpsenes rituelle liv. De karakteristika som Meyerhoff og Moore
setter er som følger:
- gjentagende og til bestemte tidspunkter, enten ved at hele ritualet gjentas, eller at
deler gjentas.
- Ritualet må ha en avgrenset begynnelse og slutt og være atskilt fra andre
handlinger og opplevelser. Atskillelsen kan være geografisk eller ved at start og
slutt klart markeres. Utover selve iscenesettelsen av ritualet vil det for de fleste
være en planleggingsfase og en etterbehandlingsfase.
- Deltakeren tar på seg andre roller enn i hverdagen, de opptrer. Dette kan gjøres
ved for eksempel påkledning og symbolbruk. For tilskuerne kan de fremstå som
like både i utseende og handling.
- Deltakerne har en tilnærmet koreografert fremtoning, man synger, danser,
marsjerer, roper slagord og får respons hos tilskuerne. Man vil synliggjøre seg
eller sin gruppe for tilskuere.
- Sekulære ritualer følger et fast handlingsmønster, orden eller struktur. Disse kan
bygge på tradisjoner eller innenfor rammer gi rom for improvisasjon. Lek og
konkurranser som krever spontanitet er ofte et vesentlig moment.
- Kollektive ritualer på offentlige plasser iscenesettes for å gjøre noe, for å
signalisere noe til omgivelsene. De er symboler på noe utenfor seg selv.
14
- Ritualene er deler av systemer, et slags ritualenes årshjul. De årlige ritualer
utfyller eller står i kontrast til hverandre (i Klein 1995:14ff, min oversettelse)
Om man tilpasser disse kriteriene til musikkorpsenes felles og repeterende praksiser
så kan disse karakteriseres som et sekulært ritual fordi deres aktiviteter beveger seg
innenfor disse rammene. Likevel, ritualet oppfattes forskjellig av den enkelte deltaker
og vil derfor være internt nyskapende i tillegg til at deltagerne skifter. Alle legger sin
egen mening i ritualet, men det er en forenende praksis som særlig utad fremstår lik.
Meyerhoff og Moores karakteristika utfyller hverandre og gir mening i det feltet jeg
vil belyse.
I boken ”Slipp tradisjonene fri, de er våre. Fest og fellesskap i endring”, en
antologi redigert av Bente Alver og Ann Helene Bolstad Skjelbred (2005), gir
redaktørene en beskrivelse av fest som jeg slutter med til. De sier:
”Fest skaper og konstituerer fellesskap, synliggjør og bekrefter. Fest forteller om
relasjoner og posisjoner, om verdier og holdninger. Fest markerer tid, rom og
tilhørighet. Den bryter opp det trivielle, skaper kontrast og gir oss anledning til å
se oss selv tydeligere. Gjennom fest sier vi noe om hvem vi er som
enkeltmennesker, men også om hvem vi vil være. Fest gir anledning til å markere
individuelle, kulturelle og sosiale posisjoner både i forhold til den gruppen man
fester sammen med og til samfunnet for øvrig. Fest gir også den enkelte rom for å
holde fast på sine tradisjoner og for å skape nye (2005:9).”
17. mai-ritualet er en fest og en feiring. Fester kan være private og offentlige. Jeg ser
på 17. mai som en offentlig fest, en fest i nasjonenes tegn. En fest hvor alle er invitert
og som har en klar symbolbruk og estetikk. Feiringen av dagen konsoliderer et
nasjonalt fellesskap og sier noe om det norske folks verdier. Samtidig har 17. mai
også en privat side – en familiefeiring med egne tradisjoner.
Fellesskap og lojalitet
Et element innenfor frivillige organisasjoner er lojalitet, og lojalitet til fellesskapet er
tema i oppgaven. Sosiologen Steven Brint bruker i boken ”A Criticque and
15
Reconstruction of the Community Concept” (2001) begrepet “communities” som jeg
oppfatter som fellesskap. Det definer han på følgende måte:
“I will define communities as aggregates of people who share common
activities an/or beliefs and who are bound together principally by relation of
affect, loyalty, common values, and/or personal concern.” (I Sieppel 2002:25)
Denne definisjonen brukes av sosiologen Ørnulf Seippel i rapporten “Idrett og sosial
integrasjon” (2002), en rapport om den organiserte idretten som arena for sosial
integrasjon. Om hvordan sosiale enheter henger sammen og utgjør en form for helhet
og/eller enhet innenfor idrettsmiljøet (2002:14). Et miljø som har mange
likhetspunkter med musikkorpsene.
Jeg har funnet Benedict Andersons definisjon forestilte fellesskap brukbar i min
diskusjon om det fellesskapet jeg finner i musikkorpsverdenen. Han bruker politiske
fellesskap som eksempel og sier:
”Det er forestilt fordi medlemmene i seg selv de minste nasjonene bare vil kjenne
et fåtall av sine medborgere. De fleste av dem vil aldri møtes, vil aldri ha hørt
snakk om hverandre; likevel vil de være i stand til å forestille seg at de er
medlemmer av det samme fellesskapet” (1996:19)
Med utgangspunkt i Andersons definisjon av forestilte fellesskap ser jeg i 17. maifeiringen
nasjonen som et forestilt fellesskap, men musikkorpsene som sådan kan
også ses fra denne vinklingen: En bevegelse som har noe felles som gjør at de kjenner
seg som medlemmer av et fellesskap, men likevel for stort til at særlig mange kjenner
hverandre personlig.
Sosialantropologen Mary Bente Bringslids opererer med flere dimensjoner i
sin definisjon av fellesskap i avhandlingen ”Bygda og den framande, ein studie av det
lokales de- og rekontekstualisering i ei vestnorsk bygd” (1996). Bringslid refererer til
to typer fellesskap. Den ene er hentet fra Ferdinand Tönnies’ ”gemeinschaftlege
samfunn” som er en type fellesskap som bare eksisterer i kraft av at det ikke
reflekterer over seg selv (1996:165). Aktørene i fellesskapet tar fellesskapet og dets
grenser som en selvfølge og fellesskapet blir karakterisert som ekte. Kontrasten til
16
denne form for fellesskap er det som Bringslid henter fra Bauman og kaller
”fellesskapskyer”, et estetisk fellesskap, beskrevet som ”stipulerte fellesskap i form av
tekn en omgjev seg med på ein slik måte at eins eigen identitet tek farge av det”
(1996:176). Dette fellesskapet er annerledes enn det ekte fellesskapet som i Tönnies
”gemeinshaft” er basert på ansikt-til-ansiktrelasjoner. Det estetiske fellesskapet forblir
derfor bare en ide, en horisont for en forventet konsensus (1996:171). Med denne
form for estetisk fellesskap forstår jeg at et konstruert fellesskap, eller som Bringslid
sier ”fellesskapsskyer”. Et fellesskapet som er basert på at det er valgt. Aktørene har
noe felles som blir en del av deres identitet. Noe felles som er oppsøkt og som det må
jobbes med. Det krever refleksjon. Fellesskapet blir hele tiden vurdert om det har
verdi for de involverte og hvordan det preger deres tilværelse. Hvis det ikke har verdi
kan deltakerne trekke seg ut, men noe binder dem likevel sammen. I et ”gemeinshaft”
felleskap er det ubevisste bånd som holder fellesskapet sammen og er til stede
uavhengig av tid, sted og geografi.
I Andersons forestilte fellesskap er det implisitt at aktørene ikke kjenner
hverandre, kanskje noen, men det er ikke det fellesskapet bygger på. De har heller
ikke eksplisitt valgt fellesskapet selv, de er som regel født inn i fellesskapet som
borgere av en nasjon. I Bringslids estetiske felleskap, så kjenner aktørene hverandre i
større grad ved at de har valgt fellesskapet, men de trenger likevel ikke kjenne
hverandre personlig. De må likevel ha nærere relasjoner enn i Andersons forestilte
fellesskap. Men fellesskapet er likevel avhengig at det blir reflektert over, og at det er
valgt.
17
2) Om frivillige organisasjoner
I dette kapittelet vil jeg kort si noe om frivillige organisasjoner, de forskjellige typer
organisasjoner og det mangfold som finnes. Dernest vil jeg si noe om musikkorps, de
forskjellige korpstyper og hvordan de er organisert. Når jeg tar opp frivillige
organisasjoner såpass bredt er det fordi det setter musikkorpsene inn i en mer
overordnet sammenheng og implisitt gir en del informasjon om musikkorpsene som
organisasjon.
Stortingsmelding 48, 2002-2003, Kulturpolitikk fram mot 2014 sier noe om
organisasjonslivets spede begynnelse:
”Dei fyrste landsomfattande organisasjonene som dukka opp på midten av
1800-tallet og utover, hadde utgangspunkt i fråhalds-, misjons- og
arbeidarrøsle, i kulturarv, idrett og friluftsliv. Dei bygde på ei brei folkelig
mobilisering som sprang ut av eit personleg, ofte moralsk og politisk
engasjement. Som organisasjoner var dei prega av aktiv grasrotdeltaking, eit
omfattande lokalt foreiningsarbeid og låg grad av formalisering.” (2003:216)
Med denne folkelige mobiliseringsiveren som utgangspunkt er det i følge Statistisk
Sentralbyrå ingen oversikt over hvor mange frivillige organisasjoner det er i Norge i
dag3. I følge boken ”Frivillig innsats” (2000) av samfunnsforskerne Håkon Lorentzen,
Dag Wollebæk og Per Selle så er hvert individ i Norge medlem av 1,7 frivillige
organisasjoner (2000:55), men da må en ta i betraktning at det gjelder alle typer
frivillige organisasjoner. Den omfattende fritidsorganiseringen er et særtrekk i de
nordiske landene og i følge Wollebæk, Lorentzen og Selle så deltar 50 % av de
frivillige innenfor idrett, kultur og fritid (2000:55). At fritidsorganiseringen er stor
bekreftes også i Stortingsmelding 48. Det er denne type organisasjoner oppgaven tar
for seg.
”I dag er organisasjonssamfunnet prega av ei omfattande fritidsorganisering.
Heile 50 % av dei friviljuge organisasjonane arbeider innanfor idrett, kultur
og fritid. Vi skil oss frå Europa utanfor Skandinavia og frå USA, der aktivitet i
organisasjoner som driv sosialt arbeid, er langt viktigare.” (2003:216)
3 Svar på forespørsel til Statistisk sentralbyrå i e-post av 06.03.05
18
Man kan spørre seg om hvorfor det er slik? I følge den samme stortingsmeldingen er
det to faktorer som bidrar til at fritidsorganisasjonene øker i omfang og de
humanitære avtar. Vi har et mer stillesittende arbeidsliv og de daglige oppgavene gir
ingen fysiske utfordringer.
Forholdet til det offentlige
Den viktigste relasjonen til det offentlige er økonomisk støtte og godkjenning som
frivillig organisasjon. Støtte fås i form av nasjonale, regionale og lokale tilskudd. Det
være seg administrasjonstilskudd til forbundene, tippemidler til lokallagene eller
tilskudd fra fylke og kommune til drift og prosjekt. En av de største støtteordningene
som er administrert av Staten er Norsk Tippings virksomhet. Den viktigste ordningen
for drift av lokale lag er imidlertid Frifond, hvor 140 millioner ble fordelt4 i 2005.
Typer av organisasjoner
Det statlige koordineringsutvalget som i 2004 kartla departementenes forhold til
frivillige organisasjoner brukte følgende kjennetegn i sin definisjon av en frivillig
organisasjon: ”Allmennyttig formål, bygger på medlemskap av individer og/eller
organisasjoner og har en viss demokratisk struktur” (2004:8). 10 departementer gir
støtte til frivillige organisasjoner på bakgrunn av denne definisjonen. Dette vitner om
et tungt statlig engasjement og kan tolkes som at Staten anser de frivillige
organisasjonene som viktige.
Jeg mener utfra egne erfaringer at det er konstruktivt å inndele frivillige
organisasjoner i 3 kategorier, verdibaserte organisasjoner, aktivitetsbaserte
organisasjoner og hjelpeorganisasjoner. Eksempel på en verdibasert organisasjon er
Indremisjonen eller Det norske totalavholdsselskap. Norges Musikkorps Forbund og
Norges Speiderforbund er eksempler på aktivitesbaserte organisasjoner og Røde Kors
og Flyktninghjelpen er hjelpeorganisasjoner. Grovt sett så jobber verdibasert
organisasjoner for tro og samfunnets verdier, i aktivitetsbaserte er organisasjoner står
egenaktivitet sentralt og hjelpeorganisasjonene har som formål å hjelpe andre
mennesker. Verdibaserte og aktivitetsbaserte organisasjoner opererer gjerne lokalt og
4 www.spillemidlene.no
19
er tilknyttet regionale og nasjonale forbund, mens hjelpeorganisasjonene kan ha en
helt annen størrelsesorden og er avhengig av et stort profesjonelt apparat for å kunne
utføre oppgaver i de områder hvor man trenger hjelp. Et systematisk internasjonalt
engasjement er ikke utpreget hos andre typer organisasjoner, selv om også disse kan
være organisert i internasjonale forbund. Deres hovedaktivitet og arbeid foregår
imidlertid gjennom lokallagene, noe også bekreftes i rapporten ”Forvaltning av
tilskudd til frivillige organisasjoner”:
”Det som har vært typisk for organisasjonssamfunnet i Norge har vært
lokallaget som basis, en medlemsbasert og demokratisk organisasjonsstruktur.
Dette har gitt en sammenbinding av det enkelte individ i lokalsamfunnet og til
storsamfunnet på en og samme tid gjennom den hierarkiske
organisasjonsmodellen.” (2004:13)
En frivillig organisasjon har medlemmenes innstats som grunnlag for driften. I følge
Karl Henrik Sivesind utgjør arbeidet som utføres av bidragsytere til frivillige
organisasjoner så mange timer at det har store økonomiske ringvirkninger. Omregnet
til hele årsverk er det ubetalte arbeidet for frivillige organisasjoner større enn for
transportnæringen eller verkstedsindustrien. (2005:6). I tillegg har de fleste
organisasjoner ansatte, både som jobber nasjonalt og lokalt. Lokalt har for eksempel
musikkorpsene en lønnet dirigent og lønnede instruktører, disse skal finansieres av det
frivillige arbeidet, og forbundene har ansatte i fylker og/eller på nasjonal basis. Disse
skal ta seg av overordnede oppgaver på organisasjonens vegne og har inntekter fra
medlemskontingent, egne inntekter og offentlige tilskudd.
Amatørmusikkorganisasjoner
Aktørene i min studie er amatørmusikere og i Norge er amatørmusikerne som
tidligere nevnt medlemmer i lag som er frivillige organisasjoner. Det er
landsomfattende forbund for blåsere, strykere, trekkspillere, munnspillere, kor,
spelemenn etc.5. Profesjonelle musikere derimot er organisert i fagforbund. Hva
skiller så amatørmusikerne fra de profesjonelle utover måten de organiseringer seg
på? Musikkforsker Monika Nerland skrev i 1992 en hovedoppgave ved Norges
5 Norsk Musikkråds hjemmeside www.musikk.no
20
Musikkhøgskole med tittelen ”Skolekorpset, en kulturinstitusjon i lokalsamfunnet”
(1992) hvor hun legger an et kultursosiologisk perspektiv. Hennes
hovedproblemstilling er ”Hvilken funksjon kan skolekorpset som kulturinstitusjon ha
i lokalsamfunnet?”. Nerland henter sin definisjon av amatørmusikere fra Ruth
Finnegans bok ”The Hidden Musicians, Music-making in an English town” fra 1989.
Finnegan ser amatører i kontrast til profesjonelle og skiller på inntekt og sier det slik:
”A “professional” musician earns his or her living by working full time in some
musical role, in contrast to the ”amateur”, who does it ”for love”, and whose
source of livelihood lies elsewhere.” (Finnegan i Nerland 1992:29)
Jeg kan tildels si meg enig i at inntekten skiller, men det er gråsoner. For eksempel
kan amatører fungere som frilansere mot honorar, musikkorpset har betalte
opptredener hvor de kan velge om de vil la pengene gå inn i korpskassen eller
fordeles på aktørene, men musikken vil uansett ikke være levebrødet.
Nerland skiller også på motivet for aktiviteten. Amatørene drives av interessen for
egenaktivitet, det er utøvelsen som gir mening, i større grad enn det kunstneriske
produktet som kommer ut. I det profesjonelle miljøet fokuseres sterkere på det
kunstneriske. Det er også forskjellige forventninger til det som fremføres,
amatørmusikere opptrer mer for et kjent publikum, et publikum som har tilhørighet til
de som sitter på scenen, mens profesjonelle appellerer til et bredt publikum (1994:28).
Også her er det gråsoner, musikkorps kan ha konserter som drar publikum fra det
åpne markedet og det er langt fra alle profesjonelle som appellerer til et bredt
publikum, det kommer an på repertoar og sjanger.
Om musikkorps i Norge
Det er ca 1900 musikkorps i Norge. Til sammenligning er det i Sverige, et land med
dobbelt så mange innbyggere, ca 200. Det er i Norden ca 113.000 personer som
spiller i 2.965 musikkorps. 55 % av disse befinner seg i Norge6.
Det må være noe spesielt som gjør at akkurat denne musikkformen har så stor
utbredelse i Norge. Jeg har en del kjennskap til korpsbevegelser i andre land og mener
det er spesielt skolekorpsene som skiller seg ut fra det som er vanlig, både i utbredelse
6 Nordisk Musik Unions nettside: www.nordiskmusik.org/kartlegging.htm
21
og organisasjonsform. Ute i Europa vil en lett finne musikerkollegaer, men det er
nesten alltid voksne, sjeldent musikkgrupper som kan sammenlignes med våre
skolekorps. Der det i hele tatt er musikkorps for barn, er det et kommune- eller
bykorps, ofte driftet av en offentlig musikkskole. De voksne korpsene lærer opp sine
egne musikere fra de er unge eller de kommer fra musikkskolene. Skolekorpsene i
Norge er knyttet opp mot grunnskolen, drevet av foreldrene på grunn av deres
interesse og avhengig av at de på frivillig basis gjør dette arbeidet.
Korpshistorikk
Det er ikke skrevet en samlet historikk om musikkorpsene i Norge. Forbundet har gitt
ut bøker som omhandler forbundets historie og gir oversikt over medlemskorpsene
basert på innkommet informasjon, men jeg kan ikke se det er utgitt et vitenskapelig
verk om tema. Det bokverket jeg bruker her er ”Norske musikkorps” redigert av
Eddie Ingskog (1990). Dette er en oversikt over daværende musikkorps og en temadel
hvor daværende president Knut Løken har en kort historisk summering.
I første halvdel av 1800-tallet besto
blåsemusikken først og fremst av mindre
grupper som spilte til dans og disse kan
neppe regnes som musikkorps selv om de
i historiske opptegnelser omtales som
hornmusikk. Det diskuteres hva som er
det eldste musikkorpset og det står
mellom Nes Musikforening og Lillehammer Musikkforening, begge fra 1860.
Musikkorps slik vi oppfatter dem i dag ble etablert i hovedsak fra rundt 1880.
Etableringen av militærmusikken kan ha vært av vesentlig betydning. Disse førte med
seg skolerte musikere som engasjerte seg som dirigenter og instruktører i de lokale
korpsene.
Det første skolekorpset ble stiftet på Møllegata skole i Oslo i 1901 av
musikkhandler William Farre og korpset hadde sin debut i 17. mai-toget i 1902.
Begeistringen var stor og det utløste en farsott av nye skolekorps. I løpet av 6 år fikk
Oslo 19 skolekorps og i Bergen er Sandviken skolekorps det eldste, stiftet av
Rørvik musikkforening ca 1925. Fotograf ukjent
22
Thorvald Olsen i 19087. William Farre hadde ved etableringen av Møllegata skoles
musikkorps lagt modellen for vår tids skolekorps. En organisasjon drevet på frivillig
basis, et åpent tilbud om musikkopplæring og tilknyttet en barneskole. I følge Egil A.
Gundersen i boken ”William Farre, skolekorpsenes far” (2001:19ff).
Særlig i perioden 1950 – 1980 var etableringsiveren stor. I 1986 var 1505
skolekorps fordelt på 2435 barneskoler i aktivitet. I tillegg fantes 720 voksenkorps.
Korpsbevegelsen hadde imidlertid sitt høyeste medlemstall på 70-tallet. Da var det
115.000 tusen medlemmer og 2 200 korps fra nord til sør. I dag er medlemstallet
stabilt på ca 70.000 og 1 700 korps. Ca 1 100 er skolekorps, resten er for voksne. 8
Hvordan korpsene organiserer seg9
Jeg vi i det følgende avsnittet si noe om hvordan korpsene er organisert, diskutere
instrumentproblematikken og hvem som er aktører.
Korpsene organiserer seg på bakgrunn av medlemmenes alder og besetningstype (dvs.
instrumentsammensetning) i følgende kategorier:
- skolekorps janitsjarbesetning
- skolekorps brassband
- amatørkorps10 janitsjarbesetning.
- amatørkorps brassband
- generasjonskorps janitsjarbesetning
- generasjonskorps brassband
I hovedsak er skolekorps for 8 – 19-åringer, amatørkorps har medlemmer fra 14-15 og
oppover. Generasjonskorpsene har med både barn og voksne og er mest brukt i
områder hvor det ikke er grunnlag for separate korps. I tillegg kommer prosjektkorps
sammensatt for spesielle anledninger og fylkes-, nasjonale og internasjonale korps
som et tilbud til musikere, som regel til spesielt dyktige ungdommer.
Korpsene er bygd på en demokratisk struktur med årsmøte som høyeste organ
med medlemmer som velger et styre for en gitt periode. Dette styre er i praksis de
som har ansvar for drift og økonomi. I skolekorpsene vil det være foreldre og
7 Kilde. historieboken Sandvikens skolekorps 70 år, 1908 – 1978. Forfatter ukjent
8 Årsmeldinger for Norges Musikkorps Forbund
9 Dette stoffet bygger på informasjon hentet ut av medlemsdatabasen i Norges Musikkorps Forbund.
10 Amatørkorps brukes som betegnelse på musikkorps med voksne medlemmer
23
medlemmer over 15 år som sitter i styret, i amatørkorpsene musikerne selv. I tillegg er
det en lønnet dirigent, ansatt av styret. Dirigenter har en eller annen form for
musikkutdannelse, gjerne som instrumentalister eller musikkpedagogikk og med en
mer eller mindre formell tilleggsutdanning i direksjon.
Alle medlemmer er i prinsippet valgbare til styreverv. Det mest vanlige i
skolekorpsene er at foreldre og musikere over 15 år velges til verv og i
voksenkorpsene er det musikantene selv som styrer. Det var for ca 20 – 30 år siden
vanlig med støtteforeninger, men disse ser ut til å være borte.
Instrumentsammensetning11
I musikkfaglige termer defineres musikkorps som et orkester av blåseinstrumenter
med eller uten slagverk. Det er ikke noen entydige krav til antall eller sammensetning,
men partituret vil angi hvilke instrumenter og stemmer som skal være med på det
aktuelle musikkstykket. I praksis tilpasses dette den tilgjengelige besetningen. Det er
heller intet krav til antall, men kommer det under 10 er det heller et ensemble enn et
korps, uten at det er noen definitiv grense.
Musikkorps, slik vi kjenner det i Norge, har to besetningstyper, brassband og
janitsjarorkester, og besetningstypene finnes både for skolekorps, amatørkorps og
generasjonskorps. Det vil si at de har forskjellig instrumentsammensetning og hvert
sitt repertoar. Et brassband består av messinginstrumenter og slagverk og bør være ca
30 musikere for å dekke stemmene i partituret. Besetningen er her ganske
standardisert. I et janitsjarorkester utgjør treblåseinstrumenter, det vil si fløyter,
klarinetter, obo, fagott og saksofoner, den klanglige kjernen. Også her er musikken
skrevet for et bestemt antall stemmer, men det er vanlig å tilpasse, da størrelsen på
orkesteret kan variere fra under 30 til over 100 musikere. I det siste tilfellet vil
stemmene ofte doblet ved at de samme stemmene ligger i flere instrumenter. Av folk
flest vil begge besetningene bli oppfattet som musikkorps, innad er de fleste bevisst
på forskjellene.
11 Kilde: Musikksjef Harald Eikaas, Norges Musikkorps Forbund
24
Valg av instrument
Når et barn begynner i skolekorps kan det ha et ønske om
et bestemt instrument det vil spille. Det kan være et
instrument de liker klangen av eller de kan synes noe ser
flott ut. Dette kan de ha erfart fordi de har personer i sin
nærhet som har presentert instrumentene eller de kan ha
opplevd korps. Enten ved at korpset har presenteret seg
som en del av sin rekrutteringsstrategi eller ved at barnet
har vært til stede på arrangementer.
Sett fra et musikkpedagogisk synspunkt, vil
dirigent / instruktør ha en klar oppfatning om hvilket instrument den nye aspiranten
ikke skal starte opp med. Enkelte instrumenter, særlig tuba, trombone, baryton- og
tenorsaksofon og en del slagverksinstrumenter krever at barna er store nok til å
håndtere instrumentene rent fysisk. Løsningen her er at de læres opp på andre
instrumenter og skifter mer eller mindre frivillig når de er store nok. Særlig tuba har
rykte på seg for å være stort og tungt og krever biltransport mellom hjem og øving og
til andre arrangementer.
Ønske om å få et spesielt instrument kan bli imøtekommet eller bli møtt med
argumenter om at det ikke er ledige instrumenter tilgjengelig for nybegynnere eller at
behovet i den bestemte instrumentgruppen er dekket. Korpset er avhengig av en
balansert sammensetning i instrumentgruppene og dette går foran den enkeltes ønsker.
Korpsene ønsker imidlertid fornøyde medlemmer og vil nok strekke seg langt for å
imøtekomme eventuelle ønsker, eventuelt inngå et kompromiss som sier at hvis du
begynner opplæringen på et instrument kan de bytte når det instrumentet du ønsker
blir ledig.
Alternativene kan være å kjøpe eget instrument. De fleste vil kunne få plass på
det instrumentet de ønsker dersom de har eget instrument. Instrumentgruppene er til
en viss grad fleksible og det er alltid plass til en med eget instrument.
Enkelte instrument synes mer populær enn andre, enten fordi de er profilert på
offentlige musikkarenaer eller fordi de for eksempel fremstår som solistiske kontra
akkompagnerende. Det er imidlertid personavhengig og det er ikke utført noen
undersøkelser som sier noe om dette. Ved å iaktta korpsene vil en likevel i grove trekk
kunne si at jentene spiller klarinett og fløyte, guttene grovmessing og slagverk.
Tuba og euphoniumgruppe
Foto. Christian Nilsen
25
Medlemmer i skolekorps
Medlemmene er grunnlaget for aktiviteten og de som de voksne jobber for å støtte
opp om. I skolekorpset er medlemmene en privilegert gruppe som opplever at mange
voksne gjør en stor jobb for at de skal få utøve sin hobby. Til gjengjeld kreves at
utøverne gjør sin del av jobben som er å møte opp og ta aktiv del i øving og aktiviteter
på en slik måte at korpset fungerer. Et korps har øvelse i samspill ukentlig og gjerne
øving for hver instrumentgruppe i tillegg. Det kreves også hjemmeøving så en møter
forberedt på øving. Det du ikke mestrer på en øvelse er det meningen at en skal lære
seg hjemme til neste gang. Et uforpliktende leksesystem. Det er vanlig at korpsene har
øvingshelger, helger med en blanding av spilling og sosialt samvær og sesongen
avsluttes gjerne med en tur før alle tar sommerferie.
De dyktigste av de eldste kan få tilbud om å være instruktører for de yngre.
Dette kan ha to hensikter, både at korpset får en instruktør og de eldste får en
ansvarsfull oppgave.
Leder i skolekorpset er en av foreldrene og synonymt med styreleder som
ivaretar driften basert på årsmøtets vedtak. Med seg i styret har han/hun et valgfritt
antall styremedlemmer. Styret nedsetter ellers utvalg og komiteer og ansetter dirigent
og instruktører. For styret er årsmøtet eneste korreksjonsmulighet. Den ideelle styre er
de som er villige til å bruke tid til korpset i en periode, er kreative, handlekraftige og
har evne til å motivere andre til innsats.
Medlemmer i amatørkorps
Så godt som samtlige som spiller i amatørkorps har sin bakgrunn fra skolekorps. Det
er gode skolekorps og mindre gode skolekorps, opplæringen har vært like variabel
som skolekorpsene er. De som går inn i amatørkorpsene har imidlertid valgt å
fortsette i voksen alder. Amatørkorpsene driver aktiv rekruttering fra skolekorpsene
og mange av medlemmene kan derfor være relativt unge. Ellers er alle aldersgrupper
representert. Amatørkorpsene har en til to øvingsdager i uken, i hovedsak for en
samlet gruppe. I tillegg kommer en til to øvingshelger i semesteret, gjerne foran store
oppgaver.
Lederen i amatørkorpset er styreleder. Den største forskjellen i forhold til i
skolekorps er at hun/han også skal være spillende medlem på linje med de øvrige
medlemmer. Han er også ansvarlig for drift og aktiviteter og for at penger kommer
26
inn. Men i motsetning til i skolekorpset så har han/hun intet forelderkorps i ryggen.
Musikerne må selv utføre alle oppgaver, det være seg å finansiere driften eller
musikalske oppgaver.
Dirigenten
Dirigenten er i realiteten den mest sentrale personen. Det er han som har mest kontakt
med medlemmene og mye av aktivitetene er basert på hennes/hans faglige
vurderinger. Dirigenten innehar en fagkunnskap som gjør stillingen unik, derfor
avhenger også mye av korpsets suksess av dirigenten. Hans/hennes evne til å håndtere
musikerne, pedagogiske evner, evnen til gjøre musikken interessant og miljøet godt er
viktige kriterier for om det går bra eller ikke.
Skolekorpset befinner seg i sfæren mellom skole og fritid. Som i en
skolesituasjon skal partene møtes til fastsatt tid og det sentrale elementet er
opplæring. Dirigenten har lærerens rolle og musikantene elevenes. Han forklarer og
instruerer og de skal utføre oppgavene etter hans anvisninger. Det de ikke mestrer på
øvingen er det meningen de skal øve på til neste øving.
I amatørkorpset nyter dirigenten respekt for sin faglige overlegenhet, men er
likevel i større grad på likefot med medlemmene. Mange er erfarne musikere og har
meninger om hvordan ting skal være og hvilken funksjon en dirigent skal ha. Det er
vanlig at korpsene har musikkutvalg som sammen med dirigenten velger repertoaret.
Likevel er det dirigenten som har det siste ordet når det gjelder hva som skal
fremføres. Også voksenkorpset er i en læringssituasjon, ny musikk skal innøves etter
og her oppstår samme situasjon som i skolekorpset, noen behersker faget bedre enn
andre. Forskjellen er at her er medlemsmassen mer stabil og de personlige
mulighetene langt mer kartlagt. Man har sin faste plass. De med ambisjoner og
øvingsvilje besitter de mest utfordrende stemmene og det kan for de fleste synes greit.
Noen må spille de lavere stemmer uansett. Det trenger ikke å være noen degradering,
men en trivselsplass for de som ikke har evner og/eller tid til å yte den samme
innsatsen. Et godt korps avhenger imidlertid av dyktige folk på alle stemmer.
Navn på musikkorpsene
Så godt som alle skolekorpsene er tilknyttet en barneskole og har navnet på skolen i
korpsnavnet. Skolen er både det konkrete og abstrakte senter. Det konkrete senter
27
fordi det er der øvingsaktiviteten er og hvor de oppbevarer sine eiendeler, det
abstrakte fordi korpset bærer skolens navn og musikerne er eller har vært elever. Slik
har korpset en sterk symbolsk tilknytning til skolen selv om skolen som sådan ikke
har noen formelle forpliktelser ovenfor skolekorpset. Korpsnavnene er i hovedsak
skolens navn samt enten ”skoles musikkorps”, ”skolekorps” eller ”skolemusikkorps”.
De senere årene har det vist seg vanskelig å opprettholde et korps på hver skole og
løsningen har vært å slå seg sammen med for eksempel naboskolen. Det forrykker den
enkle navnelogikken og medfører at korpset enten bruker navnene på flere skoler eller
på mindre steder, tar navn etter stedet. I dag opprettes få nye skolekorps, og det legges
heller opp til at skoler uten musikkorps oppfordrer sine elever til å søke eksisterende
korps. De fleste skolekorpsene er etablert i perioden 1960 – 1980.
Amatørkorpsene har i hovedsak navn etter stedet de har tilhold til, det være
seg by, bygd eller bydel. I Bergen finnes for eksempel Fana Musikklag, Åsane
Musikklag og Skjold Nesttun Janitsjar, sistnevnte er igjen en sammenslåing av Skjold
Ungdomskorps og Nesttun-Hop Musikklag, som igjen er en fusjon av Nesttun
Musikklag og Hop Musikklag. Dette vitner om en lang historie og evnen til å tilpasse
seg rammebetingelsene. Voksenkorpsenes geografiske sentrum vil være deres
øvingslokale som er en skole, et samfunnshus, grendehus, idrettshall osv. Den
geografiske tilhørigheten kommer av at arbeidet opprinnelig ble startet av musikere i
dette området, i dag bor medlemmene over et større geografisk område og har enten
valgt nettopp dette korpset fordi de føler en tilhørighet eller der det er et korps valgt ut
fra musikalsk nivå og/eller aktivitetsnivå.
Prosjektkorps på region-, fylke- eller nasjonalt nivå har geografiske navn som
gjenspeiler hvilken region de har sine medlemmer fra, som Trøndelag Ungdomskorps
eller Oslo Kretskorps.
28
3) Metodisk tilnærmelse
”Hvis du vil vite hvordan folk betrakter verden og livet sitt, hvorfor ikke tale med
dem?” sier Steinar Kvale i innledningen til boken ”Det kvalitative forskningsintervju”
(2001). Min intensjon var å tale med korpsmusikerne for nettopp å finne ut hvordan
de betrakter den delen av sin verden som relateres til at de spiller i korps eller har barn
som spiller i korps.
I dette kapittelet vil jeg gjøre rede for valg av metode, produksjon av data og
de forskningsetiske problemstillinger jeg har møtt underveis.
Valg av metode
Etnologene Olvar Löfgren og Billy Ehn har gjennom boken ”Vardagslivets etnologi,
refleksjoner kring en kulturvetenskap” (1996) gitt meg en god innsikt i hva faget er og
hvordan forskningsprosessen fungerer. Fra emnevalg, problematisering av emnet og
det å finne originalitet i formuleringer samt å tilpasse til egnet teori og perspektiv
(1996:91ff).
Valg av metode er gjort med dette utgangspunktet og gjennom en erkjennelse av
at en kvalitativ innfallsvinkel er best egnet for den type kunnskap jeg søker. Jeg
ønsker å legge et helhetsperspektiv på musikkorps og musikere bygd på et bredt og
nyansert materiale. Bente Alver og Ørjar Øyen skriver i boken ”Forskningsetikk i
forskerhverdag, vurderinger og praksis” (1997) om den metoden jeg har valgt:
”Den forskning som skjer innenfor humaniora og samfunnsvitenskap har blant
annet som mål å tydeliggjøre, beskrive og forklare menneskers livssituasjon, deres
perspektiv på tilværelsen, deres handlinger og samhandling, normer, vurderinger,
tankemønstre og organisasjon. De redskaper som forskeren velger, må være egnet
til å gi tilgang til den måte handlinger og tanker uttrykkes på.” (1997:128)
Bente Alver og Torunn Selberg hevder i boken ”Det er mer mellom himmel og jord”
(1992) at ”det essensielle ved en kvalitativ innfallsvinker er nærhet til det felt man
studerer og til den enkelte informant. Gjennom innlevelse forsøker man å nå fram til
sine informanters virkelighetsforståelse” (1992:34). Denne studien er et forsøk på å nå
29
fram til mine informanters virkelighetsforståelse og se de holdninger og oppfatninger
de selv har.
Sosiologen Harriet Holter sier i sin diskusjon i artikkelen ”Fra kvalitative metoder
til kvalitativ samfunnsforskning” (2002) at innenfor kvalitative metoder preges alle
faser i forskningsprosessen av kvalitativ tenkning. Hun sier det slik:
”De ulike fasene i forskningsprosessen henger også sammen på en måte som gir
helhet til prosessen. Forforståelsen, valg av fremgangsmåte for
materialoppbygning, valg av respondenter eller forskningsfelt, forholdet mellom
forsker og utforsket, selve materialoppbygningen, analysen, fremstillingen og
tildels formidlingen – alt bæres oppe av tankeganger som er i slekt med
hverandre”. (2002:12)
Gjennom dette utsagnet gir Holter retning til hvilke bestemte faser den kvalitative
forskningsprosessen inneholder. Holter sier i sin diskusjon at oppdelingen i faser kan
stride mot en helhetlig kvalitativ forskning og at forskningsprosessen heller ikke klart
sier når og hvordan delene i prosessen kan skifte plass. Hun sier imidlertid at
”kvalitativ forskning er i alt i alt såpass variert og mangfoldig at en bør ta vare på
noen regelmessigheter” (2002:12).
Det er forsket lite på det feltet jeg beveger meg inn i og jeg velger en kvalitativ
metode fordi den egner seg for å generere problemstillinger i jomfruelig mark. I følge
Holter baseres kvalitative metoder på verbale utsagn både når det gjelder tilnærming
til forskningsfeltet og respondentene og ved materialbeskrivelsen. (2002:15). Åpen
eller ustrukturert intervjuing er sammen med forskjellige observasjonsmetoder de
mest anvendte tilnærmingsmetoden innenfor kvalitative strategier. Jeg har valgt en
halvstrukturert intervjuform som tilnærmelse for at jeg skal få svar på de spørsmål jeg
ønsker å belyse og ikke gjennomført konkrete observasjonsstudier.
Sosiologen Sigmund Grønmo vektlegger riktignok observasjon som den mest
typiske metode i kvalitative studier i artikkelen ”Forholdet mellom kvalitative og
kvantitative tilnærminger i samfunnsforskningen” (2002). Jeg har ikke systematisk
brukt observasjon som metode da jeg ikke skal studere en spesiell hendelse eller
relasjoner mellom aktører i en situasjon begrenset av tid og sted. Jeg skal ikke gå
30
dypere inn et bestemt musikkorps’ aktiviteter på en måte som ville gjort det
nødvendig å oppholde seg på øvelser, dugnader eller lignende. Som mangeårig
korpsmusiker og foreldre til barn i skolekorps har jeg imidlertid vært til stede i de
fleste situasjoner og på de arenaer som er vanlige i en korpsmusikers og
skolekorpsforeldres liv. Det sist gjør at jeg har god innsikt i feltet, noe som er både en
fordel og en ulempe. Dette kommer jeg tilbake til i avsnittet ”å forske i egen kultur”.
Kulturanalyse som metode
”Kulturanalys bedrivs på skilda sätt inom olika discipliner. Det finns ingen
enhetlig metodlära och inga exakta anvisninger. Konsten att analysera och tolka
utvecklas, diskuteras och omrövas kontinuerligt.” (2001.145)
Med støtte i utsagnet fra Billy Ehn og Orvar Löfgren i ”Kulturanalyser” (2001)
oppfatter jeg kulturanalyse som en åpen metode med de utfordringer det fører med
seg. Som hjelp i å strukturere tolkningsarbeidet foreslår Ehn og Löfgren følgende
”angreppsätt”: (1) perspektivering, (2) kontrastering, (3) dramatisering (4)
experimentarande samt (5) Väntan (2001:153).
Gjennom bruk av perspektivering tolkes opplevelser og
virkelighetsoppfatninger, Ehn og Löfgren bruker som eksempelet at istedenfor for å se
uvante situasjoner som komiske skal man sette seg inn i hvordan aktørene oppfatter
situasjonen og hvordan situasjonen kan tolkes som kulturelle forestillinger.
Perspektivet er forskerens briller og for Ehn og Löfgrens er nøkkelord som. Hva ser
man for eksempel en situasjon som? (2001:155).
Kontrastering, sier Ehn og Löfgren, er en metode hvor en kartlegger
grunnleggende tema i en kultur og sammenligner disse, som for eksempelvis kultur og
natur, kropp og sjel, for så å forsøke å finne hvordan forholdet mellom temaene
uttrykker seg i teori og praksis. De sier:
”Kontrastering är en metod att uppträcke grundlåggande teman i en kultur och
hur dessa teman gestaltas. Genom att fråga hur t.ex. förhallande kropp/sjel
uttrycks i teori och praktik på en viss plats.” (2001:157)
31
Og hvordan så dramatisere stoffet? Ehn og Löfgren ser etter det atypiske i forhold
til tema, de foreslår å finne kontraster som kan settes opp mot hverandre, og bruker
eksempelet at en kontorsjef passer barn i en barnehage (2001:159). Jeg mener at
utfordringen i vårt mangfoldige samfunn blir å finne slike kontraster. Folk har
forskjellige roller og at en kontorsjef passer barn finner jeg ikke særlig dramatisk.
Jeg har derfor valgt aktiviteter som er sammenlignbare med de som mine aktører
utøver framfor kontrasterende aktiviteter. Det vil også innenfor sammenlignbare
aktiviteter være mulig å finne fellestrekk og/eller forskjeller. Musikkorps handler
om musikk, for å gjøre det som Ehn og Löfgren kaller eksperimentering har jeg hatt
det med meg, at det handler om hva aktørene skaper og de følelser de legger i det.
At ”väntan” eller modning er sentralt i en forskningsprosess har jeg erfart i
løpet av arbeidet. Både hvordan man i perioder har følt at ting har stått stille og
hvordan man kommer seg videre ved at det dukker opp nye ideer og synsmåter, som
fører i andre retninger enn det som var utgangspunktet.
Kulturanalysen åpner for kreativitet innenfor de rammer som vitenskapen gir og
jeg har forsøkt å følge det Ehn og Löfgrens sier er en måte å begynne å søke etter
skjulte sammenhenger på:
”Ett sätt att börja söka sammanhang är att beskriva en företeelse som ter sig
iögonfallande: en symbol, ett talesätt eller en verksamhet som har en
dominerande plats i den föreställingsvärld vi studerer.” (Ehn & Löfgren
2001:1)
Utfordringen ble som sagt å finne kontraster, mønster, spenninger og hendelser som
jeg kunne beskrive og bygge videre på. Skrivearbeidet er ifølge Ehn og Löfgren
sentralt i forskningsprosessen, det er gjennom tekstbearbeidingen at tokningene
kommer frem. Samtidig er skrivearbeidet svært personlig, en blanding av kreativitet,
motstand og disiplin (2001:165). Skrivearbeidet er også subjektivt i og med at
forskeren selv velger hva som blir tatt med og hvilke deler av stoffet som er vektlagt.
Den kvalitative metode preges av at valg må tas på alle nivåer med de muligheter det
gir for å velge feil. Det ble en krevende prosess å sette seg inn i informantenes
tankeverden og forsøke å finne hva de egentlig mener og hvordan det skulle tolkes.
32
Jeg har brukt Steinar Kvales inngang til det kvalitative forskningsintervju i
analyseprosessen. Han anbefaler tre tolkningskontekster som rettesnor i
tolkningsprosessen. Det første nivået er selvforståelse, underforstått det som
informanten selv forstår som meningen med det som han/hun sier. Andre nivå er å
sette det som den intervjuede sier inn en større kontekst. Som å stille kritiske spørsmål
og sette et utsagn inn i en bredere kontekst basert på kunnskaper en har ved at man
som forsker har tilgang til data som gjør at en har en større oversikt. Likevel forholder
en seg fremdeles til ”common sense”, eller allmenn fornuftig tolkning. På det tredje
nivået benyttes en teoretisk ramme ved tolkning av en uttalelse. Denne tolkningen vil
mest sannsynlig gå lengre enn intervjupersonens forståelse, og lengre enn tolkning
basert på sunn fornuft (2001:146).
Materialet har blitt til i samhandling mellom meg og informantene og jeg føler
at det følgende utsagn fra forskerne Alver og Selberg i boken ”Det er mer mellom
himmel og jord” (1992) har vært høyst relevant for både skrive- og
forskningsprosessen, de sier:
”Det er samspillet som gjør denne metoden til mer enn en ren teknikk, og som har
fått enkelte til å betegne metoden som kunst mer enn vitenskap, og som gjør den
subjektiv i utgangspunktet.” (1992:36)
Kilder
Innen kulturvitenskapen og den kvalitative metode brukes flere typer kilder. Bente
Alver og Torunn Selberg bruker begrepene interne og eksterne kilder i ”Det er mer
mellom himmel og jord” (1992). Interne kilder er de som forskeren selv har skapt og
som bygger på direkte kontakt mellom forsker og kilde. Materialet blir til i et samspill
mellom forsker og informant og her har forskeren innflytelse på materialet gjennom
de spørsmål som stilles og hvilke problemstillinger som reises. De interne kildene gir
en nærhet til feltet man studerer og den enkelte informant, og nærhet gir mulighet til
påvirkning. Eksterne kilder er kildemateriale som forskeren selv ikke har vært med på
skapningen av og som hun eller han i utgangspunktet heller ikke har innflytelse på
(1992:31f).
33
Mine interne kilder er mine intervjuer, de er å betrakte som mine primærkilder
mens de eksterne er kilder korpshistorikker i all hovedsak skrevet på oppdrag fra
korpsene selv. Jeg har også brukt mediemateriale som Bergens Tidende,
Musikkorpsavisa og internettsider tilhørende forskjellige musikkorps.
Medlemsdatabasen i Norges Musikkorps Forbund har gitt nyttig
bakgrunnsinformasjon og konkret bidratt til medlemstall og valg av informanter.
Medlemsbasen sier også noe om hvordan korpsstrukturene er bygd opp.
Valg av informanter
Informantene er valgt ut fra medlemsdatabasen i Norges Musikkorps Forbund, som
også er min arbeidsgiver. Dette har gjort det enkelt å få tilgang til informanter og
informasjon om alder, bosted, instrument og antall år som medlem av hvilke
musikkorps. Formålet med utvalget var å få et spekter av informanter som avspeiler
bredden i organisasjonen når det gjelder alder, geografi og bakgrunn, men likevel i et
antall og med en spredning jeg kunne håndtere. Jeg har valgt informanter etter alder i
en eldre, voksen og yngre kategori. Den yngre kategorien består av jenter og gutter i
alderen 16 -19 år. Til tross for at de fleste i skolekorps er yngre enn disse så valgte jeg
denne aldersgruppen fordi jeg ville at informantene skulle ha noen års fartstid, noen
refleksjoner og en historie å fortelle. Andre gruppe er i aldersgruppen 35 til 40 og er
foreldre til barn i skolekorps. Siste grupper er i alderen 60 - 80 år og alle er menn12.
Samtlige av informantene unntatt en to fremdeles i korpset. Analysen bygger på 14
intervjuer. 13 av informantene er bosatt i de større byene og en bor på et mindre
industristed. Så vidt meg bekjent er det ingen av informantene som kjenner hverandre
personlig. Utvalget av informanter utelukker likevel store aldersgrupper og kategorier
i medlemsmassen, blant annet barn i alderen 10 – 14 år og yngre voksne i
voksenkorps.
Jeg har bevisst unngått personer som har et aktivt forhold til Norges
Musikkorps Forbund gjennom verv eller på andre måter. Det har jeg gjort fordi disse
kunne ha oppfattet meg som representant for min arbeidsgiver snarere enn som
student. Jeg ønsket ikke i denne situasjonen å bli direkte assosiert med forbundet, selv
om alle informantene ble gjort kjent med situasjonen før intervjuet tok til.
12 Til tross for at kvinnene kom med i skolekorpsene på 50-tallet så lyktes det meg ikke å finne noen
som fremdeles er aktive.
34
De utvalgte informanter ble oppringt og senere tilskrevet13 som en bekreftelse
på avtalen om intervju som ble gjort pr telefon. Jeg møtte velvilje og interesse hos de
informanter jeg kontaktet. Det var ingen selvfølge at de skulle være positive, de måtte
bruke tid på intervjuet og fikk ikke annet tilbake enn en anledning til å fortelle om seg
og sine erfaringer. Det syntes imidlertid som om de likte å snakke om sitt korpsliv og
syntes det var positivt at det ble skrevet om. Det var kanskje tankevekkende at jeg
fikk nei fra en korpsmor med den begrunnelse at hun nå omsider lyktes med å få alle
sine tre barn til å slutte i korpset og mer tid på dette ville hun ikke bruke. Ingen
overtalelser fra min side hjalp. Dette beklager jeg, det hadde vært interessant å høre
hennes versjon av hva som kreves av foreldre med ”korpsbarn”.
Da jeg ikke skulle studere en spesiell situasjon var jeg ikke bundet av
geografiske eller tidsmessige grenser og valgte å gjøre feltarbeidet over tid. Intervjuer
er gjort i perioden november 2004 til oktober 2005. Informantene er presentert i et
eget vedlegg14.
Holter henviser til begrepene informanter og respondenter. Hun beskriver
informanter som kilder som forteller særlig om den, eller de, sosiale sammenhengene
hun eller han er den del av, mens respondenter (intervjupersoner) vanligvis blir bedt
om å snakke om seg selv og sitt forhold til det sosiale liv (2002:13). Med denne
definisjonen er mine kontaktpersoner respondenter, de blir intervjuet og de forteller
om seg selv. Sigmund Grønmo sier imidlertid i samme antologi at begrepene brukes
om hverandre, selv om respondent er det mest naturlige når den som utspørres gir
informasjon om seg selv (2002:76). Mitt inntrykk er at innenfor kulturvitenskap
brukes informanter og jeg vil holde meg til det i oppgaven.
Å forske i egen kultur
At metoden er åpen for egne erfaringer har hatt stor betydning for meg i arbeidet med
oppgaven. Harriet Holter sier om forforståelsen at ”egne erfaringer har en mer åpen
plass i denne prosessen” (2002:13). Som mangeårig korpsmusikant og ansatt i Norges
Musikkorps Forbund har jeg erfaringer knyttet til praksiser i feltet som har gitt meg
innsikt og erfaringer som jeg har måttet jobbe med i forforståelsen. Jeg ville unngå at
13 Se vedlegg nr 2
14 Se vedlegg 1
35
egne erfaringer og oppfatninger skulle dominere i prosessen eller avspeile seg i
resultatet.
Billy Ehn og Barbro Klein tar i boken ”Från erfarenhet till text” (1994) opp
temaet forskerrefleksivitet og diskuterer ut fra dette begrep hvordan man skal skille
mellom privatmennesket og forskeren. For meg som forsker ikke bare i egen kultur,
men også i eget felt, så har deres diskusjon vært en god rettessnor (1994:46). De
påpeker at å være refleksiv er å være seg bevisst om sin egen medvirkning og sin egen
rolle. De mener at etnologer skal ha mer selvinnsikt og være refleksive. Først og
fremst fordi etnologi ofte handler om forskernes egen hverdag, men også fordi denne
forskningen bygger på subjektivitet og på personlige tolkninger. (1994:78). For meg
er dette særlig til ettertanke da mitt privatliv berøres av oppgavens tema. Ehn og Klein
sier det slik:
”Nästan all etnologisk forskning har på ett eller annat sätt med forskarens
”privatliv” att göra. Det akademiske kunnskapssökande maskerar mer personliga
projekt.” (1994:79)
Jeg håper jeg lyktes i å se informantene som forskningsobjekter tiltross for nærheten
og at det ikke ble, som Ehn og Klein peker på, et selvstudium (1994:74). Jeg oppfattet
det som at jeg under intervjuene av mine informanter ble plassert primært som
student, deretter som korpskollega. Under det hele lå at både jeg og informantene
tilhører samme kultur, vi bor i Norge, og er mer eller mindre oppvokst i
musikkorpsbevegelsen.
"Hur skulle då en mer reflexiv etnologi kunna se ut”? spør Ehn og Klein og de
svarer som følgende:
"... møtet med de Andre skulle betraktas som en existentiell erfarenhet och inte
bare som "datainsamling". Feltarbetet som kulturmöten, dialoger,
konfrontationer, konflikter och gemensamme verklighetskonstruktioner, snarere
än uppteckningar och ensidiga overvationer... Fakta är fabricerade av forskare
och de Andre i ett komplicerat samspel." (1994:79)
36
Ehn og Klein ser etnologen, eller forskeren, som en like naturlig del av undersøkelsen,
analysen og kunnskapsprosessen som informantene og at det nødvendigvis må bli et
personlig preg på materialet. Balansegangen mellom nærhet og distanse har vært en
utfordring fordi jeg har mange felles erfaringer med informantene. Jeg har måttet
forholde meg til to roller, den ene som forsker og den andre som en del av feltet. Men
likevel, refleksivitet krever ifølge Ehn og Klein ingen selvbiografisk granskning
(1994:80). Det var heller ikke mitt anliggende å sammenligne eller måle egne
erfaringer med informantenes.
Mine roller i feltet
Jeg begynte i korps da jeg var 10 år og var mer eller mindre aktiv til jeg var 50. Jeg
har i årenes løp hatt mange roller i feltet, som musiker, skolekorpsforelder, leder i
skolekorps og i de siste årene som ansatt i korpsene landsomfattende
interesseorganisasjon. Jeg definerer dette som forskjellige roller; rollen som ansatt
sier at jeg må vokte habiliteten i forhold til arbeidsgiver og at jeg ikke tar opp tema
som går på forholdet mellom informanter og Norges Musikkorps Forbund. Den andre
er privatpersonen som har levd store deler av sitt liv i miljøet. Jeg sluttet imidlertid
som aktiv musiker i 2002 og de andre rollene ligger lengre tilbake i tid. Jeg har i dag
ingen formell eller familiære forbindelser til enkeltkorps eller musikere.
Dette i kombinasjon med den jobben jeg har, har gitt meg et unikt innsyn som
jeg vil benytte i oppgaven, samtidig har oppgaven gitt med et nytt syn på feltet.
Oppgaven har bidratt til at jeg har sett på fenomener med nye øyne og inntatt en mer
analytisk holdning enn jeg har gjort tidligere. Jeg har reflektert over mye på en annen
måte og satt meg i rolle som både aktør og observatør. Utfordringen har vært å finne
en balanse, å bruke egne erfaringer uten å bli partisk, ikke bare å se det som jeg alltid
har oppfattet som selvfølgelig, men å se det med nye øyne. Å bruke utenifraperspektivet
på en måte som gjør stoffet tilgjengelig og interessant for andre, å ha en
forståelse for at mye av det som er kjent for meg i feltet ikke er det for andre.
Korpsbevegelsen består av de til enhver tid aktive aktørene i feltet og utgjør et
mangfoldig miljø basert på kollektive og individuelle situasjoner. Selv om de ytre
rammene er de samme vil informantenes opplevelser være annerledes enn de som jeg
har. Det vil være andre problemstillinger, andre miljø og andre interesser. Utad kan
37
symbolikken i musikkorpsene synes lik, men det indre liv varierer fra korps til korps
og fra person til person.
Jeg har valgt en problemstilling hvor jeg ikke kommer innpå personer eller
korps’ forhold til Norges Musikkorps Forbund. Korpsene er autonome enheter styrt av
medlemmene selv eller deres foresatte. Forbundet er heller ikke involvert i indre
aktiviteter og prioriteringer i korpsene.
Kulturblindhet
Å forske i egen kultur kan ha både fordeler og ulemper. Fordelene ved å være kjent
med kulturen er at en får lettere tilgang til kildene og kan snakke informantenes språk.
Her var det god anledning til en god dialog ved at jeg kunne stille spørsmål som viste
at jeg har kjennskap til feltet. Man må imidlertid være seg bevisst på at felles
meninger og felles koder kan være grunnlag for vennskap. Dette er tross alt et
begrenset felt og jeg erfarte at det i intervjuene ofte dukket opp omtale av felles kjente
eller personer som er kjent i miljøet. Alver og Øyen sier om dette:
”De informantene som forskeren under feltarbeidet utvikler et venne- og
tillitsforhold til, kan fortsette å betrakte forskeren som venn. De har ikke
forskerens metodebøker og kan ikke forvente at forskeren også opptrer som en
venn også i forskningsrapporten.” (1997:132)
I min studie så var muligheten for personlig vennskap begrenset ved at dette ikke var
et langvarig feltarbeid, vi møttes bare i intervjusituasjonen. Vi kan nok ved
tilfeldigheter møtes i andre settinger innenfor korpsbevegelsen, men neppe i private
sammenhenger. Alle informanter har vært informert om min arbeidssituasjon og hvis
de har reagert har det vært med nysgjerrighet. Hvorfor jeg nå gjør dette. Jeg er jo også
eldre enn studenter flest, det har nok medført flere spørsmål.
Fenomenet kulturblindhet er tema ved studier i egen kultur og sosiologen Gry
Paulsgaard tar dette opp i sin artikkel ”Feltarbeid i egen kultur – innenfra, utenfra
eller begge deler?” (1997). Hun drøfter dette ut i fra en situasjon hvor hun skal utføre
et feltarbeid i sin hjemby. På den ene siden hevder hun det at det er umåtelig
vanskelig å oppnå en analytisk distanse for den som studerer eget samfunn, mens det
38
på den andre siden blir hevdet at det er nærmest umulig å forstå fremmede kulturer
(1997:71). Jeg forsket i egen kultur, men på en annen måte enn det Paulsgaard
skisserer. Jeg kommer ikke til et sted og blir gjenkjent av gamle naboer, men jeg kan
bli gjenkjent som en representant for min arbeidsgiver som informanten kan ha et
aktivt eller passivt forhold til. Ved dette får jeg en innenfra-posisjon når det gjelder
forståelse og kjennskap til kulturen, men en utenifra-posisjon på det personlige planet.
Jeg er kjent i feltet, men ikke en del av deres daglige miljø. Det eksisterer det som
Paulsgaard refererer til som ”gjensidig felleskunnskap” (1997:77) mellom meg og
mine informanter, men vi har egne erfaringer fra forskjellige miljø i tid og sted. Jeg
kan uansett ikke fri meg fra min egen bakgrunn og forutsetninger. Bare være bevisst i
prosessen.
Som en del av feltet har jeg god tilgang på direkte og indirekte informasjon fra
aktører. Feltsamtalen har vært et element i og med at det kommer opp informasjon
som jeg kunne velge å følge opp. Jeg er også klar over at en del av mine kollegaer er
interessert i det jeg gjør på og hvem jeg intervjuer. Pål Repstad tar opp dette dilemma
i boken ”Mellom nærhet og distanse” (1994) hvor han påpeker at en forsker kan bli
postbud mellom involverte personer som ønsker å vite hva de andre har sagt og
egentlig mener om ledelse og/eller kollegaer. At forskeren lekker er i tillegg til å være
et etisk problem også noe som kan medføre at informantene mister tillitt til forskeren
og det kan skape alvorlige konsekvenser (1994:40). Informantene må være trygge på
at det de forteller ikke blir allment kjent eller brukt i sammenhenger som ikke inngår i
forskningsprosessen. Man må også være klar over at det finnes ”lekkemekanismer”
blant dem man intervjuer eller snakker med. Jeg merket dette da jeg sjekket med en av
mine kollegaer om en av de eldre informantene var ved så god helse at jeg kunne
intervjue ham. Vedkommende ble omgående underrettet om at jeg var på vei. Ikke et
stort problem, men et signal om påpasselighet fra min side.
Jeg må også ha med meg at som født og oppvokst i Norge har jeg som alle
nordmenn et forhold til 17. mai. Ingen kan bo i Norge uten å ha et forhold til 17. mai.
Om intervjuene
”Forskningsintervjuet er basert på den hverdagslige samtale eller konversasjon,
men en faglig konversasjon” og ”har som mål å innhente beskrivelser av den
39
intervjuedes livdsverdien med henblikk på fortolkning av de beskrevne
fenomener.” (2001:21)
Slik henviser Steinar Kvale (2001) til Jette Fog når han skal beskrive den kvalitative
intervjusituasjonen. Det tar utgangspunkt i samtalen, en intervjusamtale hvor
intervjueren lytter til hva folk selv forteller om sine opplevelser. Formålet er å få brakt
på det rene respondentens meningsrammer og opplevelse av begivenheter og
handlinger (Kvale 2001:16).
Jeg har oppfordret informantene til å fortelle fritt innenfor tema som erfaringer,
intensjoner, holdninger og praksiser. Jeg har satt en relativt konkret problemstilling,
men ønsket likevel at informantene skulle snakke om det som interesserer dem. Jeg
kunne på denne måten kontrollere om de tema som jeg hadde på listen var de samme
som opptok informantene. Problemstillingen ble justert underveis på grunnlag av den
informasjonen som kom frem. Målet var å få informantene til å fortelle mest mulig for
at jeg skulle få best mulig innsikt.
”Formålet med det kvalitative forskningsintervjuet er å forstå sider ved
intervjupersonens dagligliv, fra den intervjuedes eget perspektiv.
Forskningsintervjuets struktur er lik den hverdagslige samtalen, men som et
profesjonelt intervju involverer det også en bestemt metode og spørreteknikk.”
(Kvale 2001:37)
Dette utsagnet stemmer godt overens med erfaringene for hvordan mine intervjuer
artet seg. Musikkorpset er en del av deres hverdagsliv og det var ingen problem å få
samtalen til å gli. Det er heller ikke noe ved emnet som er ømtålig eller som
informantene ville kvie seg for å snakke om. Emnet er en del av deres hverdag som de
har valgt og oppfatter som positiv. Utfordringen var å holde den profesjonelle tråden
så samtalen skulle ha verdi som empiri for en masteroppgave. Som distanse kunne jeg
bruke Erik Fossåskarets utsagn i artikkelen ”Har kunnskap sin eigen rett? Etiske
utfordingar ved å distansere seg frå det nære” (1997) som peker på at ”for forskeren er
data sjølve målet. Relasjonane er eit middel som forskaren involverer seg i for å få tak
i observasjoner han har bruk for i produksjon av data” (1997:258).
40
Intervjuene har vart fra 20 minutter til 1 time alt etter hvor mye de hadde å
fortelle og ble gjort hjemme hos informantene, på mitt kontor og i et av tilfellene, i en
hotellobby. Intervjuene som jeg har på opptak er skrevet ut i sin helhet med en lett
redigert språkform. Tre av referatene er skrevet etter hukommelsen da
opptaksteknikken sviktet. Ett av intervjuene er foretatt av etnolog Karin Gjelsten
sammen med meg på oppdrag av Norges Musikkorps Forbund høsten 2005. Jeg har
skrevet ut de delene som var aktuelle for meg.
Anonymisering - avidentifisering
Jeg har valgt å anonymisere informantene til tross for at jeg ikke tar opp sensitive
tema. Oppgaven omhandler en del av informantenes tilværelse som de lever ut i full
offentlighet. Ingen er hemmelig medlem av et musikkorps og jeg tar ikke opp
religiøse eller politisk betente spørsmål. På spørsmål om de ønsket anonymiserning
varierte svarene mellom at det ikke spilte noen rolle til ønske om å være anonym. Det
gjorde at jeg valgte å anonymisere alle. Informantene ble derfor gjort oppmerksomme
på at de ville bli anonymisert og sitert på en måte så de ikke kunne gjenkjennes. Jeg
har valgt fiktive navn på personer og korps, men holder meg til stedsnavn når det
gjelder byer som Trondheim, Oslo og Bergen og jeg bruker informantenes alder. Det
plasserer informanten i tid og rom uten at det blir identifiserende.
41
4) Om fellesskap
I dette kapittelet vil jeg innledningsvis si noe om fellesskap. Jeg vil deretter gå
nærmere innpå hvordan fellesskapet fungerer i korpslivet i forhold til individer og
deres nettverk.
Hvordan er fellesskapet i musikkorpset bygd opp? Hva har de sosiale
relasjonene å si for musikere og deres omgivelser?
Pedagogen Ragnhild Andersen beskriver i boken ”Fellesskap og
sammenhenger” (2000) karakteristiske trekk ved fellesskap. Hun sier at gruppene
eller nettverkene må ha en viss likhet i situasjoner og omgivelser. Deltakerne deler et
fellesskap og bestemte situasjoner, de har et forhold til hverandre, de betyr noe for
hverandre, de gjør noe sammen og de har felles ytre rammer som tid, sted, kontekst og
miljø (2000:47). Andersens bok er til bruk i utdanningen av barnevernspedagoger,
sosionomer og hjelpepleiere og det fellesskapet som her omtales utspiller seg innenfor
rammen av en helseinstitusjon. Hennes beskrivelse av fellesskap er imidlertid såpass
åpen at den også kan brukes om det fellesskap som finnes innenfor korpsmiljøet.
Som tidligere nevnt tar Benedict Anderson opp det nasjonale fellesskapet i
boken ”Forestilte fellesskap” (1996). Han bruker en definisjon av nasjonen som et
forestilt, politisk fellesskap hvor aktørene er i stand til å forestille seg at de er
medlemmer av det samme fellesskapet (1996:19). Man kan se på korpsbevegelsen
under et lignende perspektiv. Som korpsmedlem er du en del av et felleskap, på lokalt
nivå, på nasjonalt og på et internasjonalt nivå. Du vil kjenne et fellesskap med de
andre, men du kjenner dem ikke personlig. Selv ikke de som spiller i samme korps
trenger å kjenne hverandre personlig
Korpset kan også sees som et estetisk fellesskap som etter Bringslid er et
konstruert fellesskap. Medlemmene har skriftlig meldt seg inn i korpset og de under
15 år må ha foreldrenes bekreftende underskrift. De har gjennom innmeldingen påtatt
seg ansvaret for det utstyret de har fått utlevert, som instrument, uniform etc. og de
skal forholde seg til korpset vedtekter og regler. Medlemskapet struktureres og
konkretiseres ved bruk av hjelpemidler som medlemsdatabaser, regnskap,
arbeidsgrupper og styrende organer og det er dokumentert i årsmeldinger, på
fotografier og lydopptak. Alt en gjør i korpsets regi etterlater seg spor som bekrefter
ens tilstedeværelse. Fellesskapets praksis struktureres gjennom timeplaner og
fremmøtelister og at det er et uttalt ønske om stabilitet i medlemsmassen. Men kan
42
man også i korpssammenheng snakke om et ekte fellesskap etter Bringslids definisjon
av dette? Det skal jeg se på i det følgende hvor jeg vil diskutere miljøet i korps og
analysere dette ut fra teoriene om estetisk fellesskap versus ekte fellesskap. Hvordan
skal fellesskapet forstås? Kan et estetisk fellesskap være like sterkt og bli like viktig
for de involverte som et ekte fellesskap?
Relasjoner og nettverk
Jeg skal nå ta for meg musikernes og foreldrenes forhold til sine korps. Jeg tar først
for meg de yngre musikkutøvere og så de eldre. Jeg trekker i første omgang bare inn
foreldrene der informantene naturlig nevner dem. I et senere avsnitt legger jeg
hovedfokus på foreldre og deres relasjoner til korpset.
Den unge garde og deres holdninger
Sosiolog Karl Henrik Sivesind har i artikkelen ”Modernisering av frivillige barne- og
ungdomsorganisasjoner” (2004) sett på hvordan sentrale moderniseringsprosesser
påvirker virksomheten i lokale, frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Og på
hvordan endret kulturell identitet blant barn og unge påvirker deres tilknytning til det
lokale foreningslivet.
Et av målene for Sivesinds undersøkelse var å belyse hvorvidt organisasjonene
fremdeles kan bidra til å utvikle demokratisk meningsdannelse blant sine medlemmer.
Jeg skal ikke berøre demokratiforholdene eller skoleringen her, men det interessante
er at han viser til casestudier hvor resultatene indikerer at frivillige barne- og
ungdomsorganisasjoner er viktige for barn og ungdoms sosialisering, og at de
aktivitetsbaserte organisasjonene klarer seg best i en tid hvor medlemstallet i
organisasjonene totalt går tilbake. Hva kan være grunnen til det?
Mine unge informanter fremstår som reflekterte ungdommer som legger mye
arbeid ned i musikken. Bortsett fra en av informantene så viser ingen noen spesiell
klesstil som tyder på at de vil assosieres med et bestemt ungdomsmiljø som for
eksempel hip-hop, punk eller lignende. De kan etter utseende å dømme kategoriseres
under stereotypen ”pen ungdom”.
Sosiologene Tormod Øia og Olve Krange diskuterer i boken ”Den nye
moderniteten” (2006) modernitetsteorier innenfor ungdomsforskning. Forfatterne ser
43
en utfordring i å finne ut hvordan barn og unge rent faktisk lever sine liv, hvilke
tanker og opplevelser som er viktige for dannelsesprosessen (2006:18). Forfatterne
etterlyser undersøkelser som tar opp individualiseringstesen med konvensjonelle
empiriske metoder (2006:16). Jeg håper min studie av de unges korpsliv kan være et
beskjedent empirisk bidrag.
I følge Krange og Øia innstiller unge mennesker seg raskest på nye trender,
moteretninger og tegn i tiden. I ungdomsårene skjer en intens meningsproduksjon som
danner grunnlag for utvikling av en personlig identitet og utvikling av en
ungdomskultur. Forstått som felles tankegods, livsstiler og forståelser ungdom
imellom. I likhet med Øia og Krange ønsker jeg og å se om disse teoriene passer for
den delen av ungdommenes virkelighet som jeg tar opp. Korpsvirkeligheten utspiller
seg over en avgrenset tidsperiode, men influerer på deres tilværelse og er
identitetsdannende.
De unges møte med skolekorpset
Et av mine spørsmål var hvorfor de valgte å begynne i skolekorps. De fem unge
informantene oppgir samme årsak, de hadde bekjente eller søsken der fra før og de
synes det virket kjekt. Skolekorpset var en kjent arena før de hadde skaffet seg egne
erfaringer. Korpset befant seg i deres lokalmiljø som her kan defineres som
skolekretsen. Alle var unge da de begynte. Indiske Ali var 8 år da han begynte og
også han kjente noen som gikk i korpset. Han syntes det så kjekt ut og fra foreldrene
fikk han positiv støtte. De hadde ikke så mye kjennskap til fenomenet skolekorps,
men de var veldig interesserte i musikk. De ville at gutten skulle lære å spille et
instrument og i skolekorpset fikk han opplæring.
Nils var 19 da jeg intervjuet ham, og han fortalte at han gikk i 1. klasse da han
begynte i korpset:
”Jeg hadde en eldre søster som spilte i korpset, da hadde jeg lenge gått rundt
og trommet på alt som fantes av ting. Hadde nok bestemt med for at jeg skulle
blir slagverker.” (Nils, protokoll s. 70)
Det var kombinasjonen av musikkinteresse og kjennskap til korpsets eksistens og
aktivitet som tiltrakk 1. klassingen. Han var seg også bevisst at i skolekorpset var det
44
slagverkere, og slagverker ville han bli. Foreldrene var positive til den tidlige
oppstarten selv om Nils mener det var han selv som tok initiativet. Nils framstår som
en ungdom som er svært opptatt av musikken. Han spiller i skolekorpset, det lokale
amatørkorpset og i kretskorps. På denne måten bruker Nils minimum 3 kvelder pr uke
og 2-3 helger hvert semester bare på øving. I tillegg kommer konserter og andre
arrangementer. Nils er etter hvert en av nestorene i sitt skolekorps. Han har ansvar for
de andre i slagverksgruppen og er tillitsvalgt i korpset. Som tillitsvalgt møter han på
styremøter som representant for medlemmene og skal være den som taler deres sak og
korrigerer styret i forhold til hva medlemmene ønsker.
18-årige Trine begynte i skolekorpset da hun var 9 år. Hun hadde en eldre bror
som spilte og i tillegg en mor som var tidligere korpsmusikant. Mor var nok pådriver,
men Trine var ikke vanskelig å be, hun syntes det virket kjekt og hennes bror hadde
allerede velvillig lært henne noter. Også hun har utviklet seg til å bli en skikkelig
korpsentusiast. Hun er medlem i både skolekorps, amatørkorps og kretskorps og hun
gikk skoleåret 2004/2005 på musikkfolkehøgskole. Det har aldri vært tvil hos Trine
om at det er dette hun vil drive med, mens Kristin hadde et mer ambivalent forhold til
det å begynne i korpset. Kristin sier:
”Jeg gikk vel i 1. klasse, det er en familietradisjon. Det var min mor som sa
jeg skulle begynne og jeg sa jeg skulle prøve, men jeg ville slutte hvis jeg ikke
likte det. Men så likte jeg det.” (Kristin, protokoll s. 76)
Det synes at være helt klart at foreldrene til korpsungdommen syntes at korpset var en
trygg arena å gå inn på. Det kjennskapet både foreldrene og barna hadde til korpset fra
før gjorde valget lett. Valget var ikke et valg som måtte forsvares verken av de unge
eller av foreldrene. Som vi skal se så er det valget om å slutte i korps som må
forsvares.
De eldres møte med skolekorpset
Mine eldre informanter begynte også i det lokale korpset som barn, yngstemann var 8
og eldstemann 15. Deres tid i skolekorps ligger langt tilbake i tid og i et historisk
perspektiv fortoner denne perioden seg som kort i forhold til tiden i amatørkorps.
45
Sistnevnte periode strekker seg over 30 – 50 år, mens skolekorpstiden normalt var på
5-6 år. Det vil derfor være tiden i amatørkorps som står mest sentralt i deres erindring.
Det var kun en av de eldre informantene som hadde familie i musikkorps når
han starter sin lange karriere, de andre hadde ingen ”arv15” de skulle ta opp eller
tradisjon de skulle forholde seg til. Dette var noe de valgte selv, men de hadde heller
ikke så mange andre tilbud å velge mellom. Enten så hadde de kamerater som spilte
eller de ønsket å lære å spille. Også hos denne informantgruppen var foreldrene
positive eller syntes i hvertfall at det var greit uten å engasjere seg noe videre.
Informantene er født fra 1919 til 1943 og selv med et tidssprang på 24 år og en
oppvekst i forskjellige korps og byer så forteller de en relativt homogen historie. Jeg
vil se litt på deres erfaringer, på samme måte som for de yngres del.
”Hver gang eg såg ei stjerna på himmelen så ynskte eg meg et instrument, og ikke
bare det, eg ønskte at eg måtte bli flink å spela, alltid når eg så ei stjerne på
himmelen. Ingen hadde råd til å kjøpe noe instrument til meg.” (Kristian, protokoll
s. 9)
Slik uttaler den eldste informanten sin lengsel etter musikken. Han er født i 1919 i
trange kår på et industristed på Vestlandet og det var ingen selvfølge at han skulle få
drømmen sin oppfylt. Hans mor døde da han var liten og han vokste opp hos sine
besteforeldre. Men Kristian ble likevel bønnhørt. Da han var 15 år fikk han se en
annonse i lokalavisa som sa at det lokale ungdomskorpset tok inn elever. Den som var
interessert kunne melde seg hos korpsets leder, en av de lokale amatørmusikere som
bodde i nabolaget. Kristian var raskt på pletten og han ble testet med tanke på hvilket
instrument han egnet seg best til å spille og testmetoden var enkel:
”De brettet opp leppene omtrent som når hestehandleren skal se på tennene til
hestene for å se hvor gamle de er. ”Eg tror han må få kornett” sa han, så ble
det kornett.”(Kristian, protokoll s. 9)
15 En årsak til at de eldre ikke hadde foreldre i korps kan skyldes at utbredelsen av korps ikke
var stor på 1930-40-tallet. I 1940 var medlemstallet i Norges Musikkorps Forbund 100 skolekorps og
47 voksenkorps på landsbasis. Når den yngste av de eldre informantene begynner i 1955 ligger
medlemstallet på 10.000, noe som vil si ca 250 korps hvis jeg legger et antall på 45 medlemmer pr
korps til grunn.
46
I ettertid har Kristian undret seg over at ingen kontaktet ham tidligere og mener at
hans brennende musikkinteresse burde vært kjent i miljøet. Han hadde også nærmet
seg korpset tidligere ved å spørre en av musikerne om hva det kostet å være med, fem
kroner var svaret og for ham var det for dyrt, familien hadde ingen penger. Da han
neste gang fikk tilbudet og var til testing så var det imidlertid gratis. Kristian uttrykker
skuffelse over at han ikke fikk tilbud om å begynne før han var 15 år. Stedet var på
30-tallet et klassesamfunn hvor befolkningen i grove trekk ble inndelt i overklasse,
funksjonærer og arbeidere. Kristian tilhørte arbeiderklassen, men korpset var
dominert av fagbevegelsen så at han ikke fikk tilbudet tidligere har han problemer
med å forstå den dag i dag. Han var imidlertid beskjeden, liten og spe som 15-åring og
hadde muligens ikke klart nok fått fram budskapet om sin musikalitet og ønsket om å
bli musiker? Han har imidlertid tatt igjen det forsømte ved å vie sitt liv til det lokale
musikklivet som dirigent og musiker.
I den tidsperioden de eldre informantene forteller fra var det vanlig at personer
tilknyttet skolen drev korpsene på sin fritid, og derfor møtte Knut i 1934 opp hos
skolens vaktmester for opptaksprøve. Musikaliteten ble testet ved at han måtte synge
en tone som vaktmesteren slo an på orgelet. Knut var vant til musikk hjemmefra og
traff tonen uten problemer. Dermed var det gjort, han var guttemusikant ut fra sin
musikalitet og hans fysiske forutsetning var grunnlag for tildeling av instrument. ”Du
er så stor sa vaktmesteren, du får få en bass.” (Knut, protokoll s. 13)
Knut fikk sin bass samme år som Kristian fikk tildelt sin kornett, og om
testmetoden var forskjellig så var motivene for tildeling av instrument noenlunde den
samme. Praktiske hensikter ut fra fysisk egnethet og korpsets behov. Det viser seg at
ingen av de eldre har valgt sine instrument på fritt grunnlag, de har alle fått det tildelt.
Likevel har de holdt seg til samme instrumentet i hele sin karriere. Enten var de som
engang tildelte instrumenter treffsikre i sine valg eller så lærte musikantene seg å like
sine instrumenter. Det vitner allikevel om stor respekt for systemet.
En av de eldste informantene, Ivar, er litt spesiell i forhold til de andre
informantene. Han stod i en sterk familietradisjon da han begynte i et av
Frelsesarmeens musikkorps. Ivars familie var aktive i frelsesarmeen og musikk sto
sentralt i deres hverdag. Frelsesarmeen har tradisjon for å bruke musikkorps i
47
møtesammenheng og her gikk posisjonene i arv. For Ivar var det helt naturlig å
begynne så snart han var gammel nok. Dette var et korps bestående av barn og voksne
fra menigheten. Frelsesarmeens musikkorps hadde sin egen oppgave eller sitt eget
formål: de spilte til Guds ære. Miljøet var lukket, musikken kom fra egne noteforlag
og var komponert av komponister innenfor det globale frelsesarmemiljøet.
Instrumentene kom fra egen instrumentfabrikk og var stemt en halv tone høyere enn
det som var vanlig. Både musikk og instrumenter var vigslet og skulle brukes kun til
dette formålet. Slik ble frelsesarmeen en egen kultur innenfor korpsverdenen hvor de
møtte de øvrige korpsene stort sett bare på 17. mai. Fra midten av 90-tallet ble
musikken frigitt til allment bruk. Ivar begynte imidlertid allerede på 60-tallet i andre
lokale musikkorps og forlot korpset i Frelsesarmeen for en periode. Han kom tilbake
på et senere tidspunkt da de hadde bruk for ham, og han spiller fremdeles i en alder av
75 år.
Felles for de eldste informanter er også at de aldri, som dagens
korpsungdommer, fikk profesjonell opplæring på instrumentene. De lærte av
ufaglærte eller av hverandre. ”Jeg fikk et horn, en skala og måtte lære resten selv.”
(Olav protokoll s. 7) Heldigvis for Olav så hadde han eldre kamerater i korpset som
kunne hjelpe. Felles er det også at de ble dyktige musikere etter hvert og Kristian ble
uten noen formell utdannelse dirigent for et av landets beste skolekorps. Det rent
musikalske har betydd mye for de eldre informanter og synes å være en større
drivkraft en det sosiale. Knut fikk endog tilbud om å begynne på musikkonservatoriet,
men så kom krigen og da ble det ikke noe av.
Korpsliv og identitetskapning
I alt en foretar seg ligger det signal om hvem man er, eventuelt hvem man
velger å fremstille seg som på de sosiale arenaer en finner det interessant å delta på.
Individualiseringsprosessen blir forstått som noe som karakteriserer både institusjoner
og unges sosiale praksis. Det finnes et økt mangfold av mulige sosiale roller og
samtidig mer frihet i den unges relasjon til de rollene han eller hun prøver ut (Krange
og Øia 2006:135).
Å være korpsmusiker er en side ved ens identitet og tilværelse som utspiller
seg i det offentlige rom. Aktiviteten og dens utøvere er synlig på den offentlige arena.
48
Spiller en i korps så signaliserer man en interesse, en tilhørighet til et miljø og en
sosial innstilling ved at en deltar i en av samfunnets aksepterte aktiviteter. Det er
velkjent at korpsene drives ved frivillig innsats og at en som foreldre også må yte
innsats for driften.
Hvor mye de forskjellige vektlegger dette i sin daglige tilværelse er forskjellig,
men ingen er hemmelig medlem av et musikkorps. Hver gang musikere møter på
øvelse eller arrangementer viser de at de tilhører et spesielt miljø og minimum hver
17. mai flagger de tilhørigheten offentlig. På 17. mai møter de et publikum som kan
beskrives som ”folk flest”. Det gjør at de her kan treffe personer som ikke primært
identifiserer dem som korpsmedlemmer, men kjenner dem fra andre situasjoner.
Kristin, som fremstår som en litt motvillig korpsdeltaker, bestemte seg for å informere
sine nye klassekamerater om korpset da hun skulle presentere seg i 1. klasse på
videregående skole. Med frykt for hvordan klassekameratene reagerte tok Kristin
tyrene ved hornene og sa at hun spilte i korps, og litt forundret skjønte hun at de
syntes det var helt ok. Hun var redd de skulle synes det var dumt (Kristin, protokoll s.
76).
Med utgangspunkt i mitt intervjumateriale var intensjonen å se på de unges
identitetsdannelse og hvordan de forholder seg til sin korpsaktivitet. Jeg tar dermed
for meg kun en del av deres tilværelse, men tilværelsens elementer griper inn i
hverandre, slik også hos mine korpsmusikere. I tillegg til å spille i korps har alle et
annet liv som omfatter skole, venner, familie og andre ting de måtte være opptatt av.
Jeg kommer her inn på familiens forhold til musikkorpset, mens andre deler av
tilværelsen ikke blir direkte tatt opp utover det.
Krange og Øia påpeker at det i våre dager er en utbredt oppfatning at de unges
erfaringsverden innenfor en kort tidshorisont har forandret seg radikalt, og fortsatt
endrer seg raskt og at endringene setter nye premisser for oppvekst, sosialisering og
identitetsdannelse (2006:34ff:). Påstanden blir interessant sett i forhold til korpslivet
og musikkorpset som institusjon, en institusjon som har eksistert i over hundre år uten
å ha gjennomgått revolusjonerende endringer. De ytre rammene er de samme,
musikkutøving og sosialt samvær for barn, ungdom og voksne under ledelse av
musikkfaglige og administrative autoriteter. Det har imidlertid skjedd endringer innad
i korpsene, særlig i skolekorpsene hvor det synes som om foreldrenes deltakelse er
49
mer aktiv. Det betyr at spillingen i korpset synes å ha blitt mer et familieprosjekt enn
det tidligere har vært i følge det som de eldre informanter forteller.
Hvorfor spille i korps?
For å profilere hvorfor ungdom spiller i korps, og ungdoms arenaer for
identitetsforhandling, vil jeg bruke en studie av jenter og hest og av gutter i buekorps.
I en artikkel av psykolog Bente Træen og sykepleier Ella Koren (2003)
diskuteres en annen ungdomsaktivitet, nemlig jenters forhold til hest. Studien av
Træen og Koren bygger på intervjuer av sju jenter i alderen 13 – 30 år, alle aktive på
en rideskole. Formålet med studien er å utforske hvilken mening og betydning
hesteinteresse kan ha for unge jenters sosialisering og identitetsdanning. Analysen
bygger på psykologiske og sosiologiske teorier om hvordan mennesker sosialiseres og
utvikler seg i samspill med sine omgivelser (2003:4). Studien er interessant for min
egen studie fordi den bygger på intervjuer med ungdom om deres forhold til en
aktivitetsbasert og forpliktende hobby. Engasjementet disse jentene viser er ikke ulikt
det jeg finner hos korpsungdommene. Engasjementet inkluderer atferd (initiering,
konsentrert oppmerksomhet, utholdenhet og gjentatte forsøk i møte med hindringer),
emosjoner (entusiasme, glede, nysgjerrighet og interesse) samt retning (mot det å
forstå hvordan man mest effektivt kan nå sine mål) (2003:11). Man er ikke en ferdig
rytter når man entrer stallen og drift av stallen og stell av hestene er et kollektivt
ansvar selv om den enkelte rir en bestemt hest. Som korpsungdommen knytter jentene
seg til en tradisjonell aktivitet som produserer felles erfaringer blant aktørene.
Jentene i hestemiljøet uttrykker i intervjuene stort ansvar ovenfor en
forpliktelse de har inngått og viser tilpasningsevne ovenfor de andre i miljøet.
Konklusjonen er at denne hobbyen tilbyr utfordringer på mange plan, at alle de
involverte kan finne meningsfulle aktiviteter. I dette ligger blant annet
sannsynligheten for å høste mestringsopplevelser, kompetanseerfaringer og følelsen
av å være viktig i et arbeidsfellesskap (2003:23).
Jeg ser mange paralleller til det mine informanter uttrykker. Både innenfor det
at de faktisk lærer å mestre og lærer å sosialisere seg inn i et forpliktende fellesskap.
Træen og Koren fremhever fellesskapet som den bærende konstruksjon i stallen, slik
som det er i korpset. Det kan likevel synes som om at fellesskapet i stallen i større
50
grad skapes av jentene selv. Foreldrenes tilstedeværelse er lite fremtredende i studien,
hobbyen knyttes ikke opp mot familiens engasjement, og i praksis fungerer driften av
hesteklubben uavhengig av foreldrenes innsats. Jeg vil anta at det ligger krav om
økonomiske forpliktelser som familien må dekke, men de trenger ikke på samme måte
som skolekorpsforeldrene å bruke sin fritid på barnas aktivitet.
Selv om foreldrene i skolekorpsene er aktive føler også korpsmedlemmene selv
ansvar for at korpset skal være en god plass for alle. Trine sier det slik:
“ Vi som er eldst går foran, vi merker at de mellom tar etter, tar ansvar, og vi
kjenner oss igjen. Det blir slik vi er, veslevoksne.” (Trine, protokoll s. 56)
Kristin på 16 kommer fra en familie med sterke tradisjoner og engasjement for
musikkorps. Kristins mor spiller i korps, hennes stefar spiller og hun har to tanter som
spiller. I tillegg har hun en kusine og fetter i samme skolekorps som hun selv spiller i
og en yngre stesøster spiller i et annet skolekorps. I tillegg er hennes mormor viden
kjent for sin innsats i det lokale skolekorpset på 1960 og 70-tallet. Sammen med Ali
er hun imidlertid den som er mest reservert og er mest kritisk til det hun opplever i
korpset. En av grunnene er at hun synes det blir for mye stress, at de forlanger for
mye av henne. Hun liker å spille, men så var det alt det andre som følger med, som for
eksempel fast fremmøte. Hun synes også det tar for mye tid og at aktørene til tider blir
behandlet som småunger. Særlig er hun kritisk til dirigenten som presser på for å få
henne til å yte mer. Hun sier:
”Av og til liker jeg det, men det kan være litt stress. Hvis vi for eksempel skal
spille i NM (norgesmesterskap for skolekorps, red.anm) så øver vi hele tiden.
Jeg sier jeg faktisk har andre ting å gjøre.” (Kristin, protokoll s. 78)
Dirigenten sier han forstår at hun i blant kan ha andre ting å gjøre, men hun blir avfeid
med at hvis hun først skal gå i korpset så må hun stille opp på alt. Hun svarer at hun er
der for å ha det gøy, ikke for å tvinge seg til å gjøre noe hun ikke liker. Likevel
kommer Kristin på hver øving, hun liker å spille, hun spiller basstrombone og det er
egentlig ganske kjekt. Men best liker hun å spille marsjer på tenortrombone, der er det
så mange flotte melodilinjer i trombonestemmen. Likevel må hun spille
51
basstrombone, hun er den eldste i trombonegruppen og må derfor spille det fysisk
største instrumentet. Kombinasjon med at hun liker å spille, å reise på korpstur samt at
dette er en familietradisjon gjør at Kristin møter på alle aktiviteter. Det hjelper også
på trivselen at hun har satt en tidsfrist for hvor lenge hun skal drive med dette.
Skolekorps versus buekorps
Etnolog Anne Kari Skår tar i sin magistergrad ”Tradisjon – kameratskap – disiplin: en
etnologisk studie av buekorps i Bergen” (1984) opp de samme forhold i buekorpsene
som jeg gjør i musikkorpsene. Den aktiviteten som guttene utøver i buekorpsene er
ikke ulik hestesporten og musikkorpsene. Studien om buekorps er basert på intervjuer
av daværende og tidligere buekorpsgutter. Formålet med avhandlingen var å studere
en type forening og aktivitet som har samlet tusenvis av gutter i minst 130 år og som
det ikke fantes tidligere studier av.
Når guttene ble spurt om hvorfor de begynte i buekorps svarer de at de
begynte fordi de hadde brødre eller fettere i korpset allerede, eller fordi det var en
tradisjon i familien. At far og/eller bestefar hadde vært buekorpsgutt var den desidert
viktigste grunnen. Kun to av de 14 guttene som ble intervjuet svarer at de begynte på
eget initiativ fordi de syntes det virket gøy (1984:84). Her svarer ingen at de hadde
kamerater i korpset eller fordi de ønsket å lære den aktiviteten som buekorpsene
driver. Selv for de som begynte av tradisjon eller hadde fedre eller brødre i buekorpset
så visste det seg at de hadde lite kjennskap til hva buekorpset egentlig drev med. Skår
mener det kan skyldes at de ikke bodde i det området som buekorpset opererer i. På
1980-tallet bodde få barn i Bergen sentrum og guttene måtte reise til sentrum for å
delta. Buekorpset var ikke noe de opplevde i sin hverdag, det var et miljø de møtte
etter å ha blitt introdusert av sine mannlige slektninger.
Her går et skille mellom skolekorpsmusikanter og buekorpsgutter.
Skolekorpsmusikantene begynte etter å ha tatt et standpunkt på bakgrunn av
kjennskap til hva korpset står for, og fordi de hadde eldre søsken i korpset, mens
buekorpsguttene begynner etter initiativ fra andre.
Blant de unge skolekorpsmusikantene jeg intervjuet er det bare en som brukte
foreldrenes korpstilknytning som et argument for at hun begynte. To av de intervjuede
foreldrene oppgir at de selv ikke hadde noe forhold til skolekorps når barnet kom
hjem og sa at han/hun ville begynne i korps. De som hadde søsken i miljøet hadde
52
imidlertid gode kunnskaper om hva de gikk til. De oppsøkte et fellesskap basert på det
som Ragnhild Andersen beskriver som et fellesskap basert på situasjoner, at de har et
forhold til hverandre og at de betyr noe for hverandre (2000:47).
I korpset betyr de noe for hverandre fordi alle er viktige for at korpset skal
fungere etter de intensjoner som for eksempel ligger i musikkutøvelsen. I skolekorpset
er formålet at barna skal lære å spille et instrument, og midlet for å nå målet er
foreldrenes engasjement. At læringsaspektet er fremtredende i skolekorpset viser seg
blant annet ved at det er vanlig å bruke profesjonelle musikere eller musikklærere til
undervisning. I buekorpsene lærer de yngste av de eldste, noe som medfører begrenset
faglig utvikling. Skår tar ikke spesifikt opp buekorpsenes formål i sin studie, men hun
fremhever at kameratskap er viktig og at bergensernes store velvilje ovenfor
buekorpsene virker inspirerende.
Vennskap
Benedict Andersons begrep politisk forestilt fellesskap blir oppfattet som både
begrenset og suverent (1996:19). Det er begrenset fordi det likevel omfatter en
begrenset type aktører, i dette tilfelle, de som spiller i korps. Suverent fordi det
nettopp er bare de som spiller i korps som inngår. Overført til korpsbevegelsens
nivåer kan begrepet brukes i både makro- og mikroperspektiv. For aktørene fremstår
de nasjonale og globale korpsaktivitetene på samme måte som Andersons forestilte
politiske fellesskap. Et korpsmedlem vil umiddelbart kjenne igjen et hvilket som helst
korpsmedlem som en del av sitt fellesskap. Korpsenes identitet går primært på
instrumentsammensetning, musikksjanger, repertoar og det visuelle. På linje med det
grunnleggende i en nasjon har alle ”korpsnasjonens” individer en mengde ting til
felles. På samme måte som Mary Bente Bringslid skiller mellom ekte og estetiske
fellesskap henviser Anderson til ansikt-til-ansikt fellesskap kontra forestilte
fellesskap. Det ”ekte”, fellesskap er det ansikt-til-ansiktsfellesskapet som engang var
i de opprinnelige landsbyene (1996:20). Slik jeg ser et korpsfellesskap, kan det være
både og; et ekte ansikt-til-ansiktsfellesskap på lokalnivå og et forestilt fellesskap på
nasjonalt og internasjonalt nivå.
Min empiri tyder på at korpsfellesskapet ikke primært er basert på personlige
vennskap musikerne imellom. På spørsmål om hvem de omgås i fritiden er svarene til
53
de unge musikere delt mellom at deres venner er klassekamerater, ”andre venner”
eller korpsvenner. Kristin har ingen venner i korpset, hun er heller negativ til sine
medmusikanter og sier:
-”Jeg har min kusine, hun er den eneste vennen jeg har der. Jeg er annerledes enn
de andre som er der. De er bare spiller, spiller hele tiden. Jeg hadde fetteren min,
men han sluttet når har var 19. Jeg har vel ingen venner der, men jeg snakker jo
med dem.” (Kristin, protokoll s. 78)
Trine har en annen holdning, hun omgås kun musikere på skolen og i fritiden og sier
om korpsmiljøet:
”Ja, de er mine beste venner. Det er de jeg trives best sammen med, får en
egen ting sammen, vi har mye felles. Dessuten øver vi så mye at vi ser
hverandre hele tiden, da blir det sånn.” (Tine, protokoll s. 50)
For de eldres del så er også bildet fragmentert. Knut har hatt sine beste venner i
korpset i alle år, vennskapet har vært basert på at han var musiker og kona var aktiv i
venneforeningen. Han forteller om et fellesskap i barndommen basert på ”gutta i
gata”. Han vokste opp i et stort boligkompleks i Oslo på 30-tallet og korpset var mer
en kompis-sak enn en familieting. Han minnes at foreldrene bidro til å skaffe penger
til uniformer og at en av mødrene organiserte pengeinnsamlingen, men ellers står ikke
familiens engasjement sterkt i hans minne. Det var det gode vennskapet han vektla og
den gamle garde holder fremdeles sammen. Mye av dette vennskapet er basert på at
også konene var aktive gjennom venneforeningen. Dermed ble korpset en arena for
ektepar som bidro til at de kunne møtes i andre sosiale sammenhenger. ”Var 5-6 par
som hang sammen som erteris og hadde hver sin nyttårsaften hjemme hos hverandre.
Men nå er det bare 6 personer igjen, 2 par og 2 enslige.” (Knut, protokoll s.14). At
antallet i vennegruppen har avtatt skyldes høy alder, dødsfall og det faktum at det ikke
har vært noen nyrekruttering til venneforeningen. Foreningen ble nedlagt fordi
medlemmene ble for gamle og de yngre var ikke interessert. Knut beklager dette, for
ham hadde korpset og senere venneforeningen vært kun til glede. Hans
oppsummering av hva som har vært viktig gjennom mange år i musikkorps er
”Musikken, men også det sosiale samværet, alle vennene vi fikk, ville aldri vært
foruten.” (Knut, protokoll s. 15) Samtidig var også medlemsmassen stabil og vennene
54
bodde i samme område. Venneforeningen var den sosiale basisen og derifra utviklet
det seg personlige vennskap som holder fremdeles.
Olav har spilt i jernbanekorpset og har samtidig hatt sin jobb ved jernbanen. I
hans mest aktive periode var alle medlemmene i jernbanekorpset ansatt i NSB og for
ham har korps og jobb vært to sider av samme sak. Korpset var en arena hvor gode
kollegaer kunne treffes og han minnes særlig turene de var på. Jernbanekorpsene har
sin egen internasjonale organisasjon som tidlig arrangert egne musikkstevner. Olav
var på sin første utenlandstur med korpset i 1948 og de mange turer til inn- og utland
har styrket samholdet både innad i korpset og innad på arbeidsplassen. Gjennom dette
har Olav fått ta del i det forestilte fellesskapet i korpsbevegelsen slik Benedict
Anderson definerer det for nasjonene. Imidlertid har det i de seinere årene ikke vært
nok musikere ansatt på jernbanen til å dekke behovet og korpsene har åpnet for alle
som ønsker å bli medlemmer. I Olavs bevissthet er det tiden da alle i korpset var
ansatt ved jernbanen som står sterkest. Til tross for at han er kun 42 år så er Ole etter
hvert den eldste i korpset. Det er en av grunnene til at han ikke har personlige venner i
miljøet. Han er med fordi han liker å spille, og han foretrekker å spille på et høyt
musikalsk nivå. For Ole er hans deltakelse i korpslivet et musikalsk prosjekt, ikke
primært sosialt. Han synes det er en sosialt bra plass å tilbringe fritiden, men ikke noe
mer. Han føler også at korpset krever så mye fremmøte at han får den nødvendige
sosiale kontakten med medmusikantene gjennom de aktiviteter som er, om han ikke
kaller dem for venner. Å omgås privat med dem i tillegg forekommer ham nesten som
litt for mye av det gode.
Foreldreengasjement og foreldrenes relasjon til korpset
”Gjennom det lange barndomsforløpet er barna mer enn tidligere avhengige av
foreldrenes innsats, både i fritiden, i forhold til kunnskapsutvikling og i forhold til
økonomi. Samtidig som det offentlige tilbudet om organiserte aktiviteter for barn
øker, blir barna stadig mer avhengige av foreldrenes ressurser og økonomi”.
(2003:72)
Med dette sitatet fra boken ”Moderne barndom” av sosiologen Ivar Frønes (2003)
knyttes det en forbindelse mellom skolekorpset og foreldrene. Skolekorps er både
fritid, kunnskapsutvikling og skal direkte eller indirekte finansieres av foreldrene. Et
55
aktivt og stort korps kan ha et årlig budsjett på 500 000 – 1 000 000 kr og det meste
må medlemmene og deres foreldre skaffe selv. Metodene korpsene bruker for å skaffe
seg penger er like tallrike som korpsene selv, men det må som regel en eller annen
form for dugnad som ligger til grunn.
En av de sentrale forestillingene innenfor diskusjonen om den nye
moderniteten er tesen om en tiltakende individualisering hvor en av konsekvensene er
at moderne ungdom og moderne ungdomstid ikke lar seg sammenlikne med noe kjent
tidligere historisk eller sosialt fenomen. Derved har heller ikke foreldrenes erfaringer,
livsinnsikt og kunnskap relevans for de unge som vokser opp. Implisitt i et slikt
perspektiv ligger et postulat om økt avstand mellom generasjoner. Individualiseringen
fører til at den unge er overlatt til seg selv og sine egne krefter når skjebnevalgene
fattes og livsløpet stakes ut (Krange og Øia 2006:34ff). I og med at barnas og
ungdommens deltakelse i skolekorps involverer hele familien vil jeg påstå at dette er
generasjonsbyggende heller enn at det øker avstanden mellom generasjonene. I og
med foreldrenes engasjement i korpsets ve og vel kan aktive korpsfamilier vise til et
todimensjonalt fellesskap. Ett fellesskap som i følge Bringslids teori om fellesskap er
et estetisk felleskap, korpsfellesskapet, som de har valgt å involvere seg i, og et ekte
fellesskap som er familien som institusjon.
Korpsfellesskapet er en av ”fellesskapsskyene” familien omgir seg med (jfr.
Bringslid, kap. 1, her). For selv om korpsfellesskapet kan være både forpliktende og
bindene så vil aktørene alltid ha andre arena hvor andre fellesskap oppstår, som skole,
jobb og andre interesseområder hvor de opererer. Antall år barna spiller i korpset vil
være begrenset og i denne perioden kan de to typer fellesskap, det konstruerte og det
ekte, gå over i hverandre. Den kan i enkelte tilfeller synes som om korpsfellesskapet
blir like viktig som familiefellesskapet. I Trines familie blir den yngste broren blir
utsatt for press fra søsken og foreldre fordi han ikke vil begynne i korpset. Vi har også
tilfeller der foreldrene godtar å være mellomledd mellom korpset og sine barn i
diskusjonen som skal forhindre at de slutter.
Trine har aktive foreldre og hun ser at det er krevende, men mener at det ikke er
alle som jobber like mye, bare en kjerne. Hun oppfatter det som at hennes egne
foreldre ser jobbingen som positiv og at de har sine venner i korpsmiljøet. (Trine,
protokoll s. 50).
56
I avhandlingen ”Med barn i byen, foreldreskap, plass og identitet” (2006),
hevder Hilde Danielsen at foreldrene i hennes studie mener det er viktig at barn deltar
på aktiviteter, samme hvilke aktiviteter, selv om idrett og musikk var blant de mest
foretrukne. Barns deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter har økt i takt med den
økende vektleggingen av barnas personlige utvikling, sier Danielsen. Målet er å forme
barna, men ikke for mye, barnet skal utvikle individualitet. Danielsen peker også på at
foreldrene ser på organiserte aktiviteter som sunne og utviklende samtidig som det
holder barna borte fra potensielle usunne aktiviteter (2006:109f).
Ali på 17 har en reflektert holdning til hvorfor foreldre er positive til at barna
er med i korps. Han antok det var fordi foreldrene regnet med at i korpset ville de
”oppføre seg skikkelig” (Ali, protokoll s. 67). Ved å være en korpsfamilie så
signaliserer man at dette er en ”skikkelig” familie med ”skikkelige” barn, og for
denne sosiale identiteten er foreldrene villige til å jobbe. Familien til Ali er hinduer,
likevel stiller familien i kirken på juleaften når korpset spiller. Det ligger ingenting
religiøst bak dette, de går fordi Ali spiller i korpset. Ali har opplevd at utenlandske
klassekamerater distanserer seg fra sine ”norske” klassekamerater ved at de ikke
deltar på aktiviteter som angår religion eller kultur. Han inntar den motsatte
holdningen, ved for eksempel å gå i kirken på juleaften, viser familien at de aksepterer
en av det norske samfunnets mest etablerte praksiser.
”Ved å gå så følge jeg at folk skjønte at jeg prøvde i alle fall..(..).. Jeg ser på
meg selv som ganske norsk, selv om jeg ikke er helt norsk. Jeg prøver i alle
fall.” (Ali, protokoll s. 52)
For Ali og familien blir det å engasjere seg i skolekorpset en måte å bli integrert i det
norske samfunnet på. De viser et ønske om å delta på denne arenaen hvor det
forventes at man stiller som andre ”norske” familier. For Trine er
foreldreengasjementet viktig, hun synes det er bra at foreldrene bryr seg.
”Vi var på et seminar og da var det en som skulle slutte så hun kom ikke på
seminaret. Moren var der likevel for å hjelpe til, du merker slikt ganske godt.”
(Trine, protokoll s. 57)
57
Denne moren lyktes ikke i sine bestrebelser for å få sitt eget barn til å fortsette, men
føler likevel at hun må hjelpe til med korpsaktivitetene. Enten fordi hun liker det eller
fordi hun har dårlig samvittighet ovenfor fellesskapet. Det kan virke som at det er hun
som svikter ved at barnet trekker seg ut. Gjennom å møte på seminaret for å hjelpe til
så viser hun ovenfor fellesskapet at hun var uenig i barnets beslutning og vil bøte på
skaden ved å stille opp. Det Trine merket seg var at det var en positiv holdning fra
denne moren og hun tror at denne typen engasjement betyr mye for motivasjonen. Det
er de barna med uengasjerte foreldre som slutter først. ”Det som er bra at når
foreldrene har slik arbeidsiver, så smitter det over på ungene, som regel mister vi de
musikantene hvis foreldrene ikke vil gjøre noe.” (Trine, protokoll s. 57)
I hestemiljøet synes ikke foreldrenes rolle så fremtredende. Her er det andre
voksne som tar seg av driften, og daglig leder, stallarbeider og ridelærer er ansatte.
Artikkelen tar heller ikke eksplisitt opp tema foreldrene, verken ved at de er intervjuet
eller at jentene blir intervjuet om familiens forhold til stallen.
Foreldrene i buekorpsene er heller ikke så synlige i Skårs studie, de opptrer
mest som påvirkningsagenter. Skår konkluderer imidlertid med at
foreldreengasjementet har mye å si, i buekorpsene gjerne mer enn i andre
organisasjoner av samme type. Hun begrunner dette med den store andelen av gutter
som har fedre eller brødre som har gått i buekorps (1984:98).
”Aldri har så få foreldre hatt så mange barn og køyrt dei så mykje rundt på ulike
aktivitetar” (Fauske og Øia 2003:127). Hvorfor gjør de dette? Hvorfor er barnas
aktivitet så viktige for foreldrene? Fauske og Øia har følgende svar på dette:
”Å oppfatte barnet som prosjekt innebærer for foreldre og omsorgspersoner at
barnet ut fra egne premisser ikke ganske enkelt vokser seg inn i voksenlivet.
Prosessen krever aktivt og bevisst arbeid fra de voksnes side.” (2003:47)
Korpsforeldrene jobber aktivt og synes genuint interessert i at barna har denne
hobbyen. De er villige til å gå langt for å bidra, enten de er musikkinteresserte eller
ikke. De ser verdien av å ha barna innenfor et trygg og velkjent struktur som gir
tradisjonelle verdier. Min empiri bygger imidlertid kun på de som har barn i systemet
og kan således ikke sammenlignes med andre foreldre. Danielsen bygger sin studie på
58
et bredere utvalg foreldre og hennes foreldre oppmuntrer barna til å være med på
organiserte aktiviteter. Aktivitetene skal gi barnet opplevelsen av noe kjekt, hindre at
de kjeder seg og være et pluss i forhold til læring. Det at barna skulle være med på
organiserte fritidssysler ble omtalt som viktig og sunt på en selvsagt måte (2006:110).
I følge Danielsen vil foreldrene at barna skal utvikle seg og mestre stadig nye
oppgaver og at dette kan de lære gjennom deltakelse i organiserer aktiviteter
(2006:108).
Ved å engasjere seg så sterkt som enkelte korpsforeldre gjør viser de at de bryr
seg om sine barn og viser ovenfor korpset at de tar ansvar for den felles aktiviteten. I
det øyeblikket barnet mister interessen er foreldrene ute av fellesskapet. Det kan jo
være derfor, som i Trines tilfelle, at de tar ansvar for å få barnet til å fortsette. De
ønsker å opprettholde sin plass i fellesskapet. Min egen erfaring er ellers at foreldre
kan godt holde sammen etter at barna har sluttet i korpset. Da har de andre felles
interesser som binder dem sammen og barna har et akseptabelt medlemskap bak seg,
det vil si at de ikke har droppet ut.
De eldste informantene har vage minner om hvordan korpset ble finansiert,
men kan minnes basarer og innsamlinger. Jens, født i 1943, forteller at hans mor
engasjerte seg i korpset og var med på å starte mødreforeningen. Knuts foreldre bidro
til at korpset fikk uniformer. Men ingen forteller om noe stort engasjement fra
foreldrene i korpset som sådan. Kravene til utstyr var heller ikke så store og
aktivitetsnivået lavere. Dirigenten jobbet sannsynligvis gratis og instrumentene var av
dårligere kvalitet enn det som kreves i dag. I et av korpsene hadde de sågar private
uniformer ”måtte ha mørk jakke og hvite bukser og skjermlue med lyre.” (Olav,
protokoll s.7) Dette var neppe noe vanlig antrekk på Olavs hjemsted i 1932 og således
en økonomisk investering for å være med i korpset.
Imidlertid var ”Foreldreforeningen til fremme av Grünerløkkens
guttemusikkorps” stiftet i 193116, og det kan bety at kravene til utstyr og drift av
korpsene øker slik at dette måtte settes inn i fastere former.
16 (www.musikkorps.no/historikk),
59
Typer av engasjement
”Svært mange gjør en eller annen form for frivillig, ubetalt arbeid for frivillige
organisasjoner i Norge. Over halvparten av den voksne befolkningen deltar i
løpet av et år. Det frivillige arbeidet er dermed en forutsetning for mye av det
samfunnsmessige viktige arbeidet som organisasjonene utfører. Det skaper
utfoldelsesmuligheter gjennom kultur og fritidsaktiviteter, og blant annet så
skaper de møteplasser.”
Slik uttaler sosiolog Karl Henrik Sivesind seg om samfunnsnytten av frivillig arbeid i
rapporten ”Seniorers deltakelse i frivillig arbeid” (2005). Her beskriver han
egeninteressen en kan ha av å engasjere seg. De som engasjerer seg kommer i kontakt
med andre mennesker, og denne kontakten kan være en av årsakene til manges
engasjement. Engasjementet kan under de rette forutsetninger bidra til å skape sosial
kapital (2005:7).
Foreldrene i skolekorps engasjerer seg i hovedsak på to måter, enten ved at de
møter opp på det de får beskjed om fra korpsstyret, eller at de aktivt engasjerer seg i
styre og stell. En av informantene, Marit, er korpsleder og mor til tre spillende barn.
Hennes korpshverdag består av å ordne det praktiske og administrative og ta hånd om
alle musikantenes problemer som måtte oppstå i løpet av øvelsen. (Marit, protokoll s.
47)
I dette skolekorpset som holder til i Bergen er Marit den personen som er mest
aktiv. Jobben er kompleks, hun er den som musikanter, foreldre og dirigent henvender
seg til. Hun er til stede på alle øvelser, på minimum to helger med øvingsseminarer
hvert semester og en kortere eller lengre tur i juni hvert år. Hun skal håndtere barn,
ungdom, musikkfaglig personell og foreldre samtidig som hun skal administrer og
forholde seg til praktiske ting. Utover å ha egne barn har hun ingen opplæring eller
yrkeserfaring som tilsier at hun er kvalifisert for dette, men hun føler likevel at hun
gjør en god jobb. Årsaken til at hun bruker så mye tid på dette er kombinasjonen av at
hun liker det og at ”noen må gjøre jobben”. Korpset har et styre som fungerer godt og
det gir henne en tilfredsstillelse å føle at styret får noe gjort. Under dette ligger også at
to av barna spiller så store instrumenter at de må kjøres til øving uansett. På denne
måten gjennomføres en kombinasjonskunst, muligheten til å gjøre en jobb, få
aktivisert sine barn og følge disse tett opp, legge praktisk til rette så barna kan delta på
60
aktiviteten og det faktum at noen må gjøre denne jobben. Hun har stilt seg til rådighet
for en jobb med ansvar for egne og andres barn. Sosiolog Håkon Lorentzen sier i
notatet ”Velferdskommunen og de frivillige organisasjonene, dugnad, engasjement og
velferd” (2003) at deltakelse er en av sivilsamfunnets viktigste grunnpilarer. Sivilt
engasjement danner grunnlag for brede, personlige kontaktflater som gjerne betegnes
som sosial kapital. Det er innen for de nære relasjoner at frivillige aktiviteter først
oppstår (2003:7). Jobben i skolekorpset gir Marit en stor kontaktflate i nærmiljøet.
Korpset hun leder har pr 1.1.2006 119 betalende medlemmer17 fra 9 – 19 år. Noen av
medlemmene er sikkert søsken, men det representerer uansett mange familier innen
for et begrenset geografisk område.
Grete har en datter i et av Bergens mest aktive skolekorps. Hun har 4 barn hvor
det er den nest eldste datteren på 17, som spiller. Gretes mann jobber i utlandet og er
kun hjemme i helgene. Grete og hennes mann var ikke spesielt opptatte av at datteren
skulle begynne å spille, men ville likevel få det til å fungere fordi hun viste så stor
interesse.
”Det var litt blandede følelser til å begynne med, hun fikk tilbud om et piano
isteden, men det ville hun ikke ha. Vi hadde ingen erfaring, verken jeg eller min
mann, så om det var riktig eller galt det hun spilte…. Det hørtes jo litt rart ut
noen ganger.”(Grete, protokoll s. 36)
Familien følte seg fremmede ovenfor miljøet og fryktet at deres manglende kjennskap
til denne typen musikk kunne bli et problem. De har en eldre sønn som har spilt
basket og i idrettsmiljøet kjente de seg mer hjemme. Korps var noe helt nytt og de var
usikre på hvordan de skulle forholde seg. Medlemmene i styret syntes å kjenne
hverandre godt og de fleste hadde jobbet intimt sammen i mange år. Grete og familien
ble fort inkludert i systemet på det strukturelle planet. De fikk skriftlige innkallinger
til dugnader, informasjon om aktiviteter og vaktlister. I tillegg kommer også
henvendelser fra valgkomiteen når det nærmet seg årsmøte og valg. Grete har
imidlertid valgt å være menig foreldre og føler at det blir akseptert. Hun har ikke
involvert seg utover de forpliktelser alle foreldrene har. Hun er imidlertid skeptisk til
17 Norges Musikkorps Forbunds medlemsdatabase
61
det høye aktivitetsnivået, styrets mål er at dette skal være et av landets beste
skolekorps. Slikt krever jobbing både fra voksne og barn og hun har i sitt stille sinn
lurt på om det er nødvendig å ha så stor aktivitet. At hun har valgt å ikke engasjere
seg i styrearbeid eller møte på årsmøtene medfører imidlertid at innflytelsen på
korpsdriften er minimal. Grete roser korpsstyret og det at de ofrer så mye av sin egen
tid. De gjør en stor jobb helt uten vederlag og alle er hyggelige. Det er
beundringsverdig, men som nevnt, Grete føler seg ikke helt hjemme.
”Har det inntrykket at foreldrene i styret kjenner hverandre godt. En kan jo ikke
si noe, alle er jo der og gjøre en jobb de ikke får betalt for. Kanskje litt av det som
gjorde at jeg følte at skolemusikkforeldre er en annen type enn jeg er vant til. Alle
er veldig hyggelige men så kommer en ikke lengre, har jeg følt.” (Grete, protokoll
s. 39)
Grete gir her uttrykk for at fellesskapet også kan være ekskluderende. I dette styret er
styremedlemmene så nære hverandre, og de gjør en stor jobb helt frivillig. Det er
vanskelig å kritisere folk som utfører mye frivillig arbeid. Grete kunne godt tenke seg
et litt lavere aktivitetsnivå for ungene, men vil ikke ta saken opp med styret av to
årsaker: Hun vil ikke kritisere personer som gjør en uselvisk jobb, og hun er klar over
at hvis hun kommer med kritikk så kan det forventes at hun tar følgene av kritikken
ved selv å engasjere seg sterkere.
Ole har to sønner i skolekorpset. De er 11 og 13 år og det har aldri vært tvil fra
hans side om at de skulle begynne i skolekorps. Ole er selv utøver i et av Bergens
mest aktive brassband og hans kone har også spilt i mange år. Ole er bevisst på at
begge barna skal lære noe. De begynte først i et skolekorps i en annen bydel fordi
dette korpset hadde et spesielt pedagogisk opplegg for nybegynnere. Her kunne han
bruke sin egen faglige innsikt til å se hva han mente var den beste måten for barna å
lære musikk. Til forskjell fra det som er vanlig er dette systemet basert på at foreldre
skal lære å spille sammen med barna. Enten som nybegynnere eller på det nivået de
befinner seg. Senere gikk sønnene over til det lokale skolekorpset.
Familien stiller på alle dugnader og har i periodevis vært representert i styret.
De er begge villige til å stå på i de årene sønnene er aktive fordi det gir dem mye å
følge opp egne og andres unger. Det eneste som får Ole til å utebli fra en dugnad eller
et arrangement er at det kolliderer med aktiviteter i hans eget korps. Da må hans eget
62
korps prioriteres og i så fall går mor alene på dugnad. Ole følger også opp at sønnene
øver på instrumentene sine hver dag, ikke mye, men de skal i alle fall øve litt. Men
han har innsett at hvis de skal bli virkelig gode, så må det komme innenifra, ikke ved
at far ber dem øve.
Selv om foreldrene trives med dette arbeidet og viser stort engasjement så er
det primært på barnas vegne. Både fordi de vil at de skal lære musikk og fordi de er
opptatt av at guttene har en meningsfull fritid. Ingen av dem stiller seg negative selv
om det til tider kan være mye. De er i en periode av sine liv hvor barna dominerer
tilværelsen uansett, mener Ole. (Ole, protokoll s. 45)
I Anne Kari Skårs magisteravhandling om buekorpsene er foreldrenes
tilstedeværelse som nevnt relativt fraværende. Med det forbeholdet at oppgaven er
skrevet i 1984 så nevnes foreldrene kun som rekrutteringsoppfølgere og sjåfører.
Buekorpsene skal være guttenes prosjekt. Det blir i alle offisielle sammenhenger
fremhevet at her er et sted hvor man lærer samhold og organisering. De eldste guttene
har ansvaret og velges til de forskjellige lederfunksjoner. Samtidig har alle
buekorpsene ”Gamlekarforeninger”. Det er tidligere buekorpsgutter som har dannet
foreninger for å bidra økonomisk og for å støtte opp når korpset trenger hjelp. Det er
en uttalt intensjon at de ikke skal øve innflytelse på guttenes arbeid og strategier
(1984:142). Gamlekara er tidligere medlemmer som har interesse for at buekorpset
skal ha det bra. De hjelper guttene ved at de skaffer penger til utstyr og effekter, til
transport ved turer og til de faste arrangementene (1984:145). Det er i prinsippet den
samme jobben som korpsforeldrene gjør. Det er likevel ulikheter mellom de to typer
korps. For foreldrene i skolekorpset er dette et tidsavgrenset prosjekt. Det tar til den
dagen barnet melder seg inn og avsluttes når barnet slutter. For Gamlekara i
buekorpsene er det et personlig prosjekt uavhengig av personlige relasjoner til guttene
i korpset, de jobber for institusjonen sitt gamle buekorps. I retur får de respekt og
hyllest. Det står en egen aura av Gamlekara. Når de er til stede på øvinger og
arrangementer strammer guttene seg opp og yter litt ekstra.
Lørdag 21. april 2007 fylte Nygaards Bataljon 150 år og feiringen dominerte
det offentlige rom i Bergen sentrum hele formiddagen. Ut i fra en artikkel i Bergens
Tidende 22. april 2007 synes det som om at dette var Gamlekaras store dag, de
dominerte feiringen og de overrakte korpset verdifulle gaver. I tillegg overrakte
ordføreren en gave fra Bergen Kommune og det uvanlige skjedde at forsvarministeren
på vegne av Staten overrakte en lokal forening en jubileumsgave. To av Gamlekara
63
ble hedret med korpsets orden og ”ja, høgere kan di ikkje hipse de!” var publikums
reaksjon og lommetørklene kom frem. I tillegg var det vifting med flosshatter, tre
ganger tre hurra, sigarrøyk i luften og oppvisning av gamle formasjoner. (BT
22.04.07). Det synes i følge artikkelen som om jubileumsaktivistene er på Gamlekaras
betingelser og at dagens gutter holdt seg i bakgrunnen. Det følger således sosial
kapital med å være Gamlekar, underforstått at de har kommet seg frem i livet.
Foreldreorganiseringen i et korps ville sannsynligvis ikke overleve et nedlagt
skolekorps, da er eksistensgrunnlaget borte. For enkelte av Gamlekara i buekorpsene
har Gamlekarforeningen imidlertid vært så viktig at det har eksistert i årevis etter at
selve korpset er nedlagt, og eneste funksjon har vært å arrangere sammenkomster for
Gamlekara selv (Skår 1984:142).
En god beskrivelse av skolekorpsforeldrenes engasjement viser en artikkel i
Hellen skoles jubileumsbok fra 2005. Her skildrer den tidligere skolekorpsmusikanten
og nå profesjonelle slagverkeren Ole Hamre sin mors engasjement:
”Om min egen karriere i Hellen skoles musikkorps var på hell, så hadde møtet
med korpset virkelig gitt min mor luft under vingene. Det som hadde begynt med
en diskret henvendelse til dirigent Edvard B. Nilsens angående en sønn som ville
hamre for å slutte å jamre (for å si det med Ibsen), fortsatte med en turbulent, men
strålende karriere i korpsets mødreklubb. Her ble hun raskt valgt til leder, og
viste fra første stund sin viljestyrke og standhaftighet ved sterkt å gå inn i en
dramatisk og opprivende strid med klubbens nestleder om utformingen av de nye
korpsuniformene.” (2006:75)
Historien sier at Hamres mor vant striden ved å bruke leders dobbeltstemme, men
engasjement sluttet likevel når sønnen sluttet i korpset. At tiden i mødreforeningen
var startskuddet for en politisk karriere for Hamres mor er en annen historie.
Ektefellenes rolle som støttespillere
Alle de eldre informantene har et langt liv i amatørkorps bak seg. De har hatt denne
aktiviteten i alle livets faser og livssituasjoner, fra barndom, ungdom, etableringsfase,
i gjennom sitt yrkesaktive liv og i pensjonistperioden. Alle har vært familiemennesker
og yrkesaktive i hele perioden. De har vært lojale og møtte på alle aktiviteter, noe som
64
for enkelte må ha vært svært tidkrevende. Slikt fordrer velvilje fra egen familie. Ivar
oppgir at han i en periode har spilt i to korps med to faste øvingskvelder hver uke
samt konserter og annen aktivitet i helgene. Han har ingen følelse av at det har vært
noe problem i familiesammenheng, og ektefellene ”fikk ofte være med på turer”. At
også ektefellene har vært engasjerte kommer frem i samtale med flere, og
engasjementet har vært deltakelse på turer og at ektefellene har dannet
”dameforeninger”. Dette har vært arena hvor damene møttes til sosialt samvær med
det formålet å skaffe midler til korpsets drift. De arrangerte basarer, lotterier og andre
inntektsbringende tiltak. Til en viss grad har ektefellene utført den samme jobben som
foreldrene gjør i skolekorpsene, de skaper økonomisk grunnlag for driften. Det synes
imidlertid ikke som om de har hatt innflytelse på driften, bortsett fra at de har kunnet
øremerke hva deres innsamlede midler skulle brukes til. Kopervik Musikkorps i
Rogaland hadde dameforening fra 1946 til 1961. I korpset historiebok ”Det var
engang fem musikanter” (2005) beskrives det at foreningens formål var å skaffe
penger til korpsets slunkne kasse. I tillegg hadde foreningen en sosial funksjon, den
hadde betydning når det gjaldt å knytte medlemmene bedre sammen og derved styrke
samarbeidet innen korpset. Det oppgis ingen årsak til at dameforeningen ble lagt ned i
1961. Men det påpekes at den var aktiv i en stabil periode i korpset historie,
medlemsmassen var stabil og alle musikerne var menn med hjemmeværende koner.
Den første kvinnelige musikanten begynte i 1962. (2005:85ff).
Det kan synes som om dameforeningene døde ut på 1960-70 tallet av mangel på
rekruttering. Sammenfall med at jentene kom inn i amatørkorpsene og endring i
kjønnsrollemønstrene kan være årsaken. I årene 1920 til 1960 foregikk i følge Harriet
Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg i boken ”Moderne jenter” en ”husmorisering”
av samfunnet (2006:125). Den kulturelle omorienteringen fra husmorfamilien til
likestillingssamfunnet fant sted i løpet av 1960-åra (2006:318) og er sammenfallende
med at dameforeningene ble nedlagt. Konene til mine eldste informanter er i den
alderen at de hadde sitt voksenliv i denne perioden. Eventuelle ektefeller til jentene
som kom inn var neppe kandidater til dameforeninger og jentene som var musikere
stilte på lik linje med gutta. ”Jentene begynte å spille og det ble en helt annen
situasjon” (Olav, protokoll s. 8). Underforstått at da var det ikke aktuelt å forvente at
kvinnene skulle engasjere seg i driften på en annen måte en det mennene gjorde.
65
På spørsmål om hvordan korpsaktiviteten har på virket familiens hverdag svarer
Olav at kona hadde nok vært mye alene. Kona var til stede på intervjuet og benyttet
anledningen til å uttrykke sin mening:
”Vi var ikke alltid like glade vi, ble litt klabb og babb, bedre når vi fikk datteren.
Jeg synes ikke det var sånn stas at han måtte ut hver eneste 17. mai heller, det
samme med 1. mai og en annen dag det ikke passet, tror ikke du tok mye hensyn til
oss, men det måtte jo gå.” (Olavs kone, protokoll s. 4)
Denne ektefellen uttrykker noe som kan ha vært felles for flere, men som ingen av de
øvrige informantene har nevnt. Det kan skyldes at de ikke har oppfattet det som noe
problem eller at det faktisk ikke var noe problem. Knut for eksempel, takker sin kone
for å ha ofret seg, hun var alltid til stede når de var ute på spilling. Han takker ikke for
at hun har godtatt å ha vært mye alene, men eksplisitt fordi hun stilte opp på korpsets
arrangementer. Dette var en annen av familiens oppgaver, å være publikum på
konserter og andre arrangementer. Informantene uttrykker at når konene fikk være
med på turer og andre engasjementer kunne det oppveie for musikernes fravær fra
hjemmet. På en annen side må deres handlinger ses i lys av tiden. At far prioriterte sin
egen interesse var neppe gjenstand for diskusjon i hjemmene i etterkrigstiden på
samme måte som det kan være i dag.
Årsaker til foreldreengasjementet
”Sivilt engasjement danner grunnlag for brede, personlige kontaktflater som gjerne
betegnes som sosial kapital, personlige bånd som hver enkelt kan aktivisere for å
realisere egne mål” (Lorentzen 2003:7). Han argumenterer for at frivillige
organisasjonene går over fra å være en skole i demokrati til å gi sine aktive
medlemmer en underliggende interesse for samfunnsspørsmål. De blir gjennom sitt
engasjement i organisasjonene opptatt av verden rundt seg og tar del i anliggende
utenfor egen livssfære og vil således komme i kontakt med andre og knytte personlige
bånd som hver enkelt kan bruke for å realisere egne mål (ibid). Foreldrenes
engasjement i skolekorpset kan ses både som et engasjement for at barna skal ha det
bra og er et engasjement for egen del. Hilde Danielsen henviser til dette i sin studie at
”gjennom institusjonane barna går i, utvikler både barna og foreldra kjennskap til
66
mange andre menneske” (2006:130). Danielsen hevder at foreldrene oppfatter det å
kjenne mange mennesker er positivt både for dem selv og barna og gir trygghet og
oversikt over lokalmiljøet. Foreldreskap er utgangspunkt for mange sosiale relasjoner
(ibid).
Skolekorpset gir barna to hovedformer for læring, en faglig del som går på at de
lærer å spille et instrument og en som lærer barna sosiale ferdigheter gjennom det å
delta i en gruppeaktivitet. Her lærer de å ta hensyn til andre og å være tålmodige.
Begge elementene er viktige ferdigheter i et musikkorps. Aktiviteten kan også ses i en
sosial sammenheng. Skolekorpset er en del av det lokalmiljøet som barn og foreldre
beveger seg i. Gjennom at foreldrene driver korpset viser de et stort engasjement og
uttrykker at dette gjør de både fordi de ser at barna har en sunn interesse og fordi de
Grete er stolt over at datteren Nina er så flink å spille og oppsummerer tiden med
skolekorpset slik:
”Det er jo et veldig godt miljø i korpset, jeg har aldri vært bekymret, ikke når hun
var liten heller. Det er utrolig kjekt at så mange med så stor aldersspredning kan
ha det så kjekt sammen. Jeg har vært på noen seminarer og der er det fra de
yngste til de eldste finner på så mye gøyt sammen. Tror ikke det finnes noe annet
sted hvor det finnes noe tilsvarende.”(Grete protokoll s. 42).
Trines foreldre har sine venner blant korpsforeldrene. Foreldre har jobbet mye for
korpset og gjennom det fått venner i nærmiljøet. Selv om Trine nå er 18 år og i
høyeste grad selvgående når det gjelder sine fritidsaktiviteter så har foreldrene stadig
kontakt innenfor korpset, noe hun uttrykker som ”så har de mødreklubb og styrer på”
(Trine, protokoll s. 50). At klubben går under navnet mødreklubben bekrefter at mor
er den mest aktive, men å bruke en slik betegnelse i 2004 vitner likevel om at klubben
ikke er så høytidelig. Trine regner korpset som en viktig del av familiens daglige liv
og samtalen rundt middagsbordet dreier seg gjerne om dette temaet. Men far er ikke
riktig så aktiv og Trine har en yngre bror som ikke spiller. Broren har selv valgt at han
ikke vil tiltross for mye masing fra resten av familien som gjerne så ham inn i samme
folden. Men han vil ikke likevel. Kanskje det ble litt for mye? Likevel, vår familie er
ikke av de mest ekstreme, sier Trine, ”det er mange som gjør mer enn oss.” (Trine,
protokoll s. 51).
67
Når noen vil ut
Det er alltid noen som slutter i skolekorpsene før de har nådd øvre aldersgrense på 19
år, enten fordi det ikke passer dem eller fordi de foretrekker noe annet. Dette medfører
problemer for fellesskapet. Å lære opp en musikant til en nyttig bidragsyter tar
minimum ett år, flere år hvis de skal bli dyktige og kunne bidra til å heve nivået.
Nils opplevde i en periode at miljøet i korpset var dårlig. Han begrunner det med
at de ikke snakket sammen og at de yngste var redde for de eldste. Da hadde Nils lyst
til å slutte, men han fikk ikke lov av sine foreldre (Nils, protokoll s. 72). Dette er ikke
uvanlig. Samtlige av de unge informantene forteller at foreldrene ikke tillot at de
sluttet i perioder hvor de var lei av korpset og at de aksepterte denne beslutningen. I
tillegg uttrykker de at nå som de er eldre så er de glade for at de hørte på sine foreldre.
Det var bare en dårlig periode, lysten til å slutte gikk over. I et av tilfellene har mor og
datter inngått en avtale om at hun skal få slutte når hun har spilt i 10 år, det vil si når
hun er 17. Ali sluttet når han var 17. Også han hadde sine downperioder, men
foreldrene anbefalte ham å fortsette og han mente at han ikke følte det som et direkte
press. Når Ali sluttet var det fordi han syntes at korpset ikke kunne gi ham de
musikalske utfordringer som han ønsket. Han fortsetter å spille med andre lærere.
I korpsene er målet å motivere de som ikke fungerer til å fortsette. Ved signaler
om at noen skal slutte settes det i Trines korps i gang en prosess hvor dirigent og
medlemmenes tillitsvalgte tar for seg vedkommende og han/hennes foreldre for å
finne årsaken og for å prøve å overtale musikanten til å fortsette. Trine har selv vært
hjemme hos en som ønsket å slutte. Hun har selv kjørt vedkommende til øving, da
kom hun frivillig.
”Vi presser ikke vi bare spør og snakker og tilslutt skjønner de egentlig at det
er dette de vil. At de bare er inne i en periode hvor de vil slutte, at det går
over.”(Trine, protokoll s. 57)
Denne aksjonen fra Trine gjorde at musikanten fortsatte i korpset. Lysten til å slutte “
gikk over”. Igangsettelse av denne type prosess avhenger imidlertid av hvem som
ønsker å slutte. Aspiranter og juniorer får gå uten å oppleve det sosiale presset, de kan
lettere erstattes, de er de utlærte som må overtales.
68
Også hestejentene i Koren og Træens artikkel har opplevd dårlig miljø ved at
noen ”ikke ville legge alt i stallgjengen” (2003:13), men de løser sine problemer ved å
skifte ut de som ikke fungerer.
”- For en stund siden hadde vi dårlig miljø, det var ikke alle som ville legge alt i
stalljobben, og da blir det sure miner, men nå har vi skiftet ut de som er gått lei,
og nå har vi et kjempefint miljø, er gode venner og har det kjempefint i lag.”
(2003:11)
I stallen skifter de ut de aktører som ikke fungerer i forhold til de forventninger
miljøet har. De andre blir misfornøyde med de som ikke tar sin del av jobben og
skyver disse ut. I korpset er reaksjonsmønsteret det motsatte, her blir de bearbeidet i
det lengste for at de skal bli. Musikantene har en kompetanse det er vanskelig å
erstatte. Alle stemmer skal dekkes og det er krevende å lære opp nye musikanter som
kan fylle plassen etter de som slutter. Hestejentene kan sannsynligvis lettere erstattes,
selv om også de må gjennom en læringsprosess i forhold til de oppgaver som skal
løses i stallen. At hestejentene også kan tillate seg å ekskludere de som ikke fungerer
kan også bety at de har større tilgang på nye aktører og ikke trenger anstrenge seg for
å holde på de gamle. Korpsene har en mer aktiv holdning for å holde på medlemmer
og i Trines korps har de flere strategier for overtale tvilerne.
”Hvis noen slutter eller ikke gidder å gå på øving sier alle, inkludert den beste
venninnen eller vennen, at det må de ikke gjøre. At det er ganske teit å la være.”
(Trine, protokoll s. 56).
Her stigmatiseres de som ikke vil bli i korpset. De blir betegnet som ”teite” og de må
omvendes, de må forklares at de er på ville veier og til det brukes medmusikanter,
venner og foreldre. Det kan vel synes som om metoden korpset bruker når de skal
overtale musikanter er et regelrett press. Det er et press både fra ledelsen i korpset sin
side og fra meddmusikanter direkte på vedkommende og på vedkommendes foreldre.
Foreldrene blir ansvarliggjort og får i oppdrag å snakke sitt barn til rette på vegne av
fellesskapet. Dette aksepterer de og i følge Trine er det fordi det fordi de er positive til
at barnet skal gå i skolekorpset og derfor er villige til å ta en konfrontasjon med
69
barnet. Oppdraget er å finne ut hva som er galt om noe kan forbedres så barnet
fortsetter. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.
I buekorpsene finner jeg noe av den samme kulturen. Foreldrenes påvirkning
er viktig for å guttene skal gå i buekorpset. En av guttene gikk i buekorps et år lenger
enn vanlig fordi hans far mente det var viktig at han skulle bli sjef. De andre sluttet i
2. gym, men han tok et år ekstra. For å understreke viktigheten av å inneha det
prestisjefulle vervet som sjef så uttalte hans far at ”artium kunne han ta når som helst,
sjef i Nygaard blir man bare en gang”. (Skår 1984:97). Noe lignende finner jeg ikke i
skolekorpset. Det kan nok være en grunn til å forlenge tiden at man er blant de
flinkeste og at korpset vil få problemer hvis en slutter, men dimensjonen med
personlig prestisje er ikke fremhevet. Det er hensynet til fellesskapets muligheter til å
prestere best mulig som teller.
Oppsummering
Fellesskap utkrystalliserte seg som et nøkkelbegrep i korpssammenheng. Et korps er
en ”fellsskapssky” som Bringslid uttrykker det. Det er et fellesskap som det
reflekteres over og hvor aktørene forhandler med seg selv og fellesskapet om
betingelsene. Fellesskapet forplikter musikerne og deres familie og det synes som om
det er akseptert fordi foreldrene ser at barna utvikler seg gjennom deltakelsen. Slik
blir dette fellesskapet viktig for familiesamholdet og gir familien en felles oppgave.
Det ser i enkelte tilfeller ut som om foreldrene setter korpsets fellesskap foran egne
barns ønsker når de engasjerer seg for at bana ikke skal slutte. Deltakelse i
musikkorps gjør hverdagen travel, og de som ikke er villige til å bruke tid på
musikkorps er heller ikke representert i denne oppgaven. Det kan være tilfeldig, men
ingen av de spurte foreldrene var negative.
Mine eldre informanter har ikke sterke erindringer om foreldreengasjement,
visst var det noen som skaffet utstyr og lærerkrefter, men hvordan dette ble gjort har
ingen dominerende plass i erindringen. For dem var det ektefellenes støtte og
engasjement som ble viktig.
I buekorpsene skimtes de samme strukturer. Buekorpsenes aktivitet er ikke basert
på personlige vennskap, guttene treffes sjelden eller aldri privat. I motsetning til dette
står Gamlekaras dyrkning av kameratskapet, de fremhever kameratskapet som en av
de vesentlige ting i buekorpset. Men det viser seg også her at vennskapet utspilles
70
vesentlig når de møtes på buekorpsarrangementer og praten går mest i minnet om
episoder fra den gangen de var aktive (1984:96). Likevel oppfattes det som
kameratskap og fellesskap.
Med utgangspunkt i Bringslids begreper estetisk og ekte fellesskap stilte jeg
spørsmål om et estetisk felleskap kan være like viktig for de involverte som et ekte
fellesskap. Der familien engasjerer seg kan det synes slik, men fellesskapet er
tidsavgrenset til den perioden barna eller ektefellene spiller i korps. I denne perioden
trekkes familien så sterkt inn at de to typer fellesskap glir over i hverandre. Innenfor
familien blir det estetiske fellesskapet integrert i det ekte fellesskap. Korpsbevegelsen
som sådan fremstår som et forestilt fellesskap som gir det ekte fellesskapet en ytre
ramme. På grunn av infiltreringen av de forestilte fellesskap og det ekte er det
vanskelig å melde seg ut av korpset. Når man melder seg inn i korpset går man inn i et
forestilt fellesskap, men på grunn av foreldre og søskens plass i korpslivet blir det å
melde seg ut som å melde seg ut av det ekte fellesskap som familien er.
71
5) Møteplasser og sekulære ritual
Musikkorpsbevegelsen har lange tradisjoner for å sette hverandre i stevne.
Massemønstringer som musikkstevner, festivaler og 17. mai-feiringer har vært
sentrale elementer for korpsmusikantene siden korpsene begynte å organisere seg. I de
senere årene har konkurransene etablert seg som de nye møteplassene og det er 17.
mai og konkurranser dette kapittelet skal handle om.
Jeg vil ta opp 17. mai-deltakelsen som et sekulært ritual i det offentlige rom
for musikantene, deres holdninger til det å delta og hva dagen som sådan betyr for
korpsbevegelsen. Musikkonkurransene synes med tiden å ha blitt mer og mer viktig
for musikkutøverne og jeg har derfor valgt å diskutere konkurranser som en
profilering til 17. mai-feiringen som en anledning til å møtes og vise seg frem.
Betydningen av 17. mai er basert dels på eget intervjumateriale, mens diskusjonen av
betydningen av konkurransene bygger på skriftlig materiale som programhefter,
nettsider, på artikler og dels på egen mangeårig erfaring fra disse arrangementene18.
Min interesse for korpsenes betydning for 17.mai-feiringen var i utgangspunktet
inspirert av etnologen Barbro Blehrs bok ” ”En norsk besvärjelse, 17 maj firande vid
1900-talets slut” (2000). Boken som er en analyse av 17. mai-feiringen nevner knapt
nok musikkorpsene. Vissheten om at musikkorpsene selv mener de er basisen for
feiringen og omkvedet i korpsbevegelsen om at ”uten musikkorps, ingen 17. mai”,
gjorde at jeg syntes det var interessant å se nærmere på fenomenet.
Musikkorps og 17. mai - en symbiose?
Før jul i 2004 var det et oppslag i Bergens Tidende om et re-etablert musikkorps og en
av grunnene til at korpset igjen begynte sin virksomhet ble blant annet begrunnet med
korpsenes betydning for 17. mai:
”Det var så trasig med 17. mai utan korps, synest dei tidlegare medlemmene i
Indrefjorden musikklag. Derfor tok dei hornet i eiga hand og starta på nytt.” (BT
18.12.04)
18 Av litteratur om korpskonkurranser har jeg funnet en hovedfagsoppgave i musikkvitenskap av Jan
Roger Øren fra 1993
72
Men hvorfor er det så viktig med musikkorps på 17. mai? Så viktig at folk i ren
fortvilelse kommer sammen for å få stablet et korps på beina?
”17. mai er den dagen då den norske nasjonen hyller seg sjølv. Riten og
togprosesjonen understrekar samholdet, og nasjonen vert stadfeste. Utvalde
ritual og symbol overfører verdiar i nasjonen sitt kollektive minne.” (2001:28)
Slik omtaler historikerne Hildegunn Bjørgen og Brit Marie Hovland togenes posisjon
i 17. mai-feiringen i artikkelen ”I takt med nasjonen – Den nasjonale 17. mai-paraden
gjennom historia” (2001). Oppfatter også korpsene 17.mai-togene som en stadfesting
av nasjonen? Er det de enkeltes forhold til 17.mai som nasjonaldag som får musikerne
til å stille opp?
For nordmenn flest er 17. mai en forutsigbar og selvfølgelig festdag i årssyklusen.
Dagen kommer hvert år og været er i grunnen det eneste som skiller den ene 17. maien
fra den andre. Rammene og innholdet er det samme fra år til år og det er vel
nettopp gjentakelsen, det gjenkjennbare som er viktig for oss. En av de kollektivt
viktigste bekreftelsene er som Bjørgen og Hovland sier, 17. mai toget. Hver bygd og
by har sitt tog. På TV-skjermen kan man følge de forskjellige tog over hele landet, fra
tog som går langs en landevei i grisgrendte strøk til massemønstringen på Karl Johans
gate i Oslo. Tog krever musikk og lykkelige er de som har et musikkorps i spissen.
Musikken strukturerer toget og legger grunnlaget for hvordan toget skal bevege seg.
Repertoaret er kjent, musikkorpset spiller marsjer og aktørene i toget skal bevege seg
til marsjrytmen.
Barbro Blehr har i sin studie av 17.mai-feiringen satt seg fore å studere dagen
ut fra følgende perspektiv:
Den är ett försök att komma forbi både de utomståendes beundran och den
etablerade norske självförståelsen, genom att konfontrera firande med generella
teoretiske perspetiv på ritualer och på nationalism.” (2000:10)
Blehrs utgangspunkt er at 17. mai kan analyseres som et sekulært ritual basert på de
kriterier som Meyerhoff og Moore lanserte for sekulære formelle markeringer og
73
offentlige tilstelninger (se kapittel en, her). Blehr bruker også Don Handelmans
kategorisering av evenementer som presenterende og re-presenterende som
nøkkelbegrep i sin analyse. Handelman setter de presenterende evenementer, forstått
som de høytidelige, rituelle og legitimerende type feiringer opp mot det representerende
som han forstår som de folkelige, leken og spillet i evenementene.
Utgangspunktet for Handelmans kategorisering er at offentlige tilstelninger gjør noe,
de formidler et budskap til omverdenen om en sosial virkelighet. Disse tilstelningene
kan sette spørsmål ved vedtatte sosiale ordninger. Hvis man skal søke etter 17. maifeiringens
implikasjoner så holder det ikke bare å granske feiringens høydepunkter.
Man må også se på det som befinner seg i utkanten, det som er relatert til feiringen
uten å være en offisiell del, slik som forberedelser og etterarbeid (2000:18ff).
Blehr tar opp spørsmålet om holdninger til 17. mai-feiringen i artikkelen
”Kontrastenes dag, om sprik og dilemmaer i 17. mai feiringen i 1990-årene” (2001).
Her er hennes intensjon å se på to måter å forholde seg til 17. mai-feiringen på: en
barnlig entusiasme og glede samt en ironisk distansert voksenholdning. ”Ikke bare
barna, men også de voksne forventes å ta del i feiringen med en barnslig, troskyldig
og ekte begeistring” sier hun (2001:58). Blehr mener å finne ironien i at de voksne
ikke tar dagen alvorlig nok, de viser en ”sindig, voksen tilbakeholdenhet” i forhold til
feiringen. Som at de uttaler 17. mai med en spesielt høytidelig mine som hun
oppfatter som ironi og uttalelser som at ”.. hvis man har vært med på dette i alle år,
så…” underforstått at de egentlig kunne tenke seg å slippe, de har gjort sin plikt
(2001:59). Blehrs konklusjon er imidlertid et ønske om at dagen skal overleve og at
den skal være meningsfylt. Men da må feiringen stadig oppdateres og vedlikeholdes
og det må være en feiring hvor det er lov å ha blandede følelser (2001:62).
17. mai er en offentlig tilstelning, og jeg vil gjennom aktørene se på det
presenterende og det re-presenterende ved feiringen. Med utgangspunkt i Handelmans
begreper og Blehrs antagelse om at de som har vært med en stund helst vil slippe, vil
jeg problematisere det at korpsene stiller kollektivt opp. Hvordan opplever den
enkelte musikant dette? Er det noe man gleder seg til og er stolt over, eller er det noe
man har en ironisk distanse til? Noe man gjør fordi man må? - Og hvis det er slik,
hvorfor må man så det?
74
Historikk, korps og 17. mai
Fra feiringen av 17. mai i 1827 skriver Trondheimsavisen Adressecontoirs-
Efterretninger om kanonsalutt og hornmusikk fra vår Frues kirkes tårn. Dette er den
første referansen til begrepet hornmusikk og 17. mai som jeg har funnet. Det kan tyde
på at det var en viss utvikling av ”hornmusikken” fra en musiker i kirketårnet i 1827
til i 1844 hvor Aftenposten forteller at det kun var et musikkorps som spilte. Da det
første barnetoget etter mye diskusjon var klart til avmarsj i 1870 refererer samme
avis19 at ”Medenes et musikkorps spillede, ordnede man sig i Rækker, fire Mand høi,
et Par Nationalsange bleve afsunget, og saa bar det av sted”. Med innføringen av
barnetog skulle 17. mai-feiringen transformeres til en festdag. Et folkepedagogisk
prosjekt, hvor barna skulle oppdras til gode fedrelandsborgere. (Aarnes 1994:13ff).
Med bakgrunn i at musikkorpsene hadde en historie knyttet til 17. mai og at barn sto i
sentrum, antar jeg at det var naturlig for musikkhandler William Farre å velge 17. mai
når det nystartede Møllegata Skoles Musikkorps skulle presenteres for publikum i
1902.
Drivkraften for å etablere musikkorps var gjerne behovet for musikk på 17. mai. I
følge Mo Hornmusikks jubileumsbok ”Fremad marsj” (2000) skriver Nordlands avis i
1896 om 17. mai på Hemnesberget at ”hornmusikken togede gjennem gatene i fint
sommerveir”. Da innså 17. maikomiteen i nabobyen Mo i Rana at her måtte noe
gjøres. De kjøpte instrumenter for sine oppsparte midler og året etter var Mo
Hornmusikk på plass (2000:14). Bergenseren Thorvald Olsen fikk motivasjon til å
starte jobben med å etablere skolekorps på Sandviken skole i Bergen etter en 17. maivisitt
i Oslo. Han uttrykker seg slik i korpsets jubileumsbok:
”17. mai 1908 fikk jeg anledning se barnetoget i Kristiania. Til min forbauselse
fikk jeg da se et guttemusikk-korps på 80 gutter. Det var gjennomgående ganske
små skolegutter, alle kledd i hvite uniformer. Men det var karer som kunne spille.
”Jegermarsjen” gikk med en presisjon som var enestående. Jeg hadde aldri tenkt
meg at man kunne lære smågutter opp til slikt samspill, og det gjorde et sterkt
inntrykk på meg. Jeg syntes det var en skam for Bergen at vi ikke hadde et
19 Når avisene refererer til musikkorps i 1844 og 1870 kan dette ha vært militærkorps. Fem
brigademusikkorps var opprettet i 1817-1819.
75
guttemusikk-korps også. Straks bestemte jeg meg for å gjøre mitt beste for at
Bergen skulle få et med det første.” (Sandviken skolekorps’ jubileumsbok)
Historien til Sandviken skolekorps sier ingenting om hvem Thorvald Olsen var, men
han startet korpset etter å ha mobilisert ”høytstående bergensere” for å få midler og
militærmusikere som skulle forestå musikkopplæringen.
Musikkorpsenes rolle i 17. mai-feiringen
Når jeg 17. mai i 1964 satt forventningsfull og ventet på at 17. mai skulle begynne så
var det den samme følelsen som tusener av andre musikanter hadde den dagen og
mange muligens har den dag i dag. Opplevelsen av at jeg skulle inn i en annen rolle
enn i hverdagen ved å for eksempel iføre meg uniform, er på mange måter den samme
som jeg antar musikere har i dag. Måten dette ritual utfolder seg på i det enkelte korps
har endret seg lite siden den gang. Mine barn gjennomførte i grove trekk det samme
programmet når de gikk i skolekorps mange år etterpå og i en annen by. Selv om det
vil være forskjellig hvordan det enkelte korps legger opp dagen så er de lokale 17.
mai-togene fellesnevneren, hvor alle deltar20. Det synes som om skolekorpsene
konsentrerer seg om å gå i tog, og i noen tilfeller spiller på sykehjem eller andre
institusjoner i nærmiljøet. Andre sentrale oppgaver for skolekorpsene er
arrangementer på den lokale barneskolen om ettermiddagen. Som det fremgår av 17.
mai programmet kan det synes som om de voksne musikkorpsene tar seg av de
seremonielle handlingene som kransenedlegginger og fredsmarkeringer.
Jeg eksemplifiserer 17.mai-feiringen med 17. mai-programmet for Tromsø i 2006,
et program de fleste av oss kan nikke gjenkjennende til. Slik arter korpsdagen seg21:
Kl. 08.30: TOF Janitsjarkorps spiller på Rambergan. (min anmerkning:TOF er Tromsø
Orkesterforenings janitsjarkorps)
Kl 09.00: Rambergan. Byens fredsmarkering og minnehøytidelighet over krigens ofre.
TOF Janitsjarkorps deltar. Æresgarde fra Olavsvern Orlogsstasjon.
Kl. 0830: Musikk i byen frem til klokken 10.00.
TOF Janitsjarkorps spiller på Rambergan.
TOF Guttemusikken spiller ved Rehabiliteringssenteret Nord-Norges kurbad.
Tromsø Folkeskoles musikkorps spiller ved UNN.
Borgtun musikkorps spiller på Stakkevollan. Sør-Tromsøya skolekorps spiller ved Sør-
20 ”Alle” menes skolekorps, det er noen få amatørkorps som ikke deltar på 17. mai.
21 Kilde: http://www.tromsoby.no/article.php/nyheter/20060515233548549.html
76
Tromsøya sykehjem.
Kl. 10.00. Kafé for funksjonshemmede frem til kl. 14.00 på Tromsø dagsenter. Ramfjord
musikkorps spiller.
Kl. 10.45. Program i skolegården. Borgtun Musikkorps spiller til allsang. Tale for barna.
Kl. 11.00. Skoletoget avmarsj.
Kl. 12.05. Felleskorps med dirigent Petter Marius Gundersen spiller ”Norge i rødt, hvitt og
blått” på Stortorget.
Kl. 12.10. Tale for Tromsø by ved Erlend Rian. Felleskorpset spiller ”Tromsøsangen”.
Kl. 13.00. Småbarnstoget avmarsj.
Kl. 13.30. Når småbarnstoget kommer til Stortorget spiller korpsene.
Kl. 14.00. Festkonsert med TOF Janitsjarkorps og Det norske mannskor av 1995 i
Rådhusets
foajé. Gratis entré.
Kl. 14.45. Hurtigrutekaia. Ramfjord musikkorps spiller ved M/S Trollfjords ankomst.
Kl. 16.00. Tromsø Brass spiller på Stortorget. Konserten varer 30 minutter.
Kl. 16.30. Folketoget avmarsj.
Dette vitner om en travel dag og at all musikk leveres av musikkorpsene. De er i
ovennevnte program ikke nevnt i forbindelse med togene, men jeg antar at samtlige
deltar også der.
To av Meyerhoff og Moores karakteristika innebærer at det sekulære ritual må
ha en avgrenset begynnelse og slutt og være atskilt fra andre handlinger og
opplevelser. Slik er også 17. mai og korpsenes deltakelse. Atskillelsen kan være
geografisk eller ved at start og slutt klart markeres og det fremgår av programmet fra
Tromsø kommune at innholdet er tidfestet fra start til slutt. I Kleins diskusjon sier hun
følgende om forberedelsene til ritualet:
”Handlingsmönsteret kan kräva långa förberedelser, det kan vare traditionstyngt
och kan ha vuxit fram under en lång tidsperiod. Men det kan också vara i
vardande, aktörerna trevar sig fram og imporviserar. Om mönsteret formats och
fastställs i maktcentra, kan inte den minsta avvikelse tillåtas.” (Klein 1995:18)
Det kan synes som om det er korpsenes planlegging og mangel på etterarbeid som
avviker mest i forhold til definisjonen av hva et sekulært ritual er. Korpsenes ritual
gjennomføres mer basert på rutine enn på grundige forberedelser og det er heller ikke
mye rom for improvisasjoner. Handlingene er fastsatt av de ytre rammer (jfr. Kleins
77
maktcentra) som arrangementene har og korpsene har tilpasset seg. De har imidlertid
en viss frihet innefor de rammer som er. De bestemmer for eksempel selv hva de vil
spille og hvordan de skal kle seg, men det ligger likevel bestemte foreventninger til
hvilken type musikk som skal fremføres og hvordan et musikkorps skal fremstå.
Nasjonalsanger, marsjer, uniformer og faner er forventet.
Et av Meyerhoff og Moores kriterier for det sekulære ritual er at man påtar seg
andre roller enn den en har i hverdagslivet. Musikkutøvere ifører seg på 17. mai andre
roller enn i hverdagen, de opptrer. Her presenteres korpsenes symboler: uniformering,
musikksjanger og marsjformasjoner som de ytre symbol på at de er en gruppe. For
tilskuerne kan nok de forskjellige musikkorpsene fremstå som like både i utseende og
handling. Alle har uniformer og alle spiller musikk i samme stil, men korpsene er
forskjellige og har sin egen profil, som hvordan uniformen ser ut, om de har drillere,
flagg og faner. Klein hevder at deltakerne i et ritual har en tilnærmet koreografert
fremtoning, med sang, dans, marsj eller de roper slagord for å bekrefte fellesskapet.
Hva som er hensikten med å utføre korpsenes 17. mai-ritualer i det offentlige rom er
et sentralt spørsmål. Klein refererer til Handelman når hun sier det slik: ”Kollektiva
iscensättingar på offentliga platser existerar för at göra något, för at signalisera
något till omgivningen, de är symbolar för någonting utanför dem själva.” (1995:16)
Korpsene iscenesetter seg selv for å leve opp til den rollen det er forventet av
utenforstående at de skal ha i 17. mai-feiringen og kan slik gjennom de ritualer de
utfører bli et kjernesymbol på selve feiringen. Det kan vi blant annet se når
næringslivet bruker fotografier av korpsmusikere i sine annonseringer i tiden før 17.
mai. Den kollektive mønstringen signaliserer at de er viktige aktører og støttespillere
til feiringen. De tilhører et fellesskap som gjør det som er forventet av omgivelsene.
Korpsene blir en del av 17. mai-feiringens festelement, og som festaktører er de
viktige.
Aktørenes forhold til 17. mai
17. mai er dagen korpsene skal på banen. Det er da nasjonen Norge skal feires og
korpsene skal bidra til å gi dagen det rituelle og festlige innhold som forventes.
Hvordan oppfatter musikantene denne oppgaven? Jeg vil ta utgangspunkt i et utvalg
av de yngres og de eldres oppfatning for eventuelt å se om holdningene er de samme
eller om de er forskjellige.
78
Både de eldre og yngre informantene som ble spurt spesifikt om aktivitetene i
korpset i løpet av året nevner slett ikke 17. mai. På spørsmål om hvorfor denne
relativt tunge aktiviteten ikke blir nevnt så sier de at det er fordi dagen er en selvfølge,
så selvfølgelig at de regnet med det ikke var nødvendig å nevne. Det er ”tradisjon”.
Men de har likevel en bevissthet om korpsenes betydning. Særlig Nils, en av de yngre
informantene føler et ansvar for mer enn å møte opp: han er slagverker. På spørsmålet
om hva han tror hadde skjedd om han uteble sier han:
”Nå har det seg slik at jeg spiller skarptromme og har derved ansvaret for
marsjtakten. Prøver å få mer av ansvaret over på de andre, og neste år må de, da
er jeg for gammel til å være med.” (Nils, protokoll s.69)
Nils føler et ansvar for hele marsjtakten og for musikken som en nødvendig
ingrediens i festen og han innser at han må videreføre sine kunnskaper til de yngre for
at de skal ta ansvaret.
Norskindiske Ali synes egentlig ikke noe særlig om å spille på 17. mai. Det var ok
når han var liten, men det ble mindre interessant når han ble eldre. Han svarer slik på
mitt spørsmål om sin holdning til 17. mai:
”Å ja, i begynnelsen var det kjempegøy og jeg gledet meg, ser på lillesøsteren min
er sånn nå, nå er det slik for henne. Men etter hvert blir det mer vanlig å være
med kamerater, kommer litt bort fra familien, det var kameratene en skulle være
med. Neste år er jeg russ og da får jeg ikke gått i toget. Jo eldre en blir jo blir
mindre har man lyst til å gå i korpset. Mange synes det er flaut, det var ikke noe
emne, men mange synes det var flaut å gå i korps, å bli sett. Alle vennene dine går
rundt og har det gøy, mens du må gå i korps.” (Ali, protokoll s. 60)
Dersom Alis oppfatning er av en mer generell karakter innebærer det at korpsenes
deltakelse kan være i fare. Hva mener så Ali vil skje med korpsene om de ikke deltar?
Han svarer slik når jeg spør om hva han tror vil skje dersom korpsene ikke deltok:
”Det hadde blitt noe annet, for det er ikke 17. mai uten korps, det er en del av en
subkultur, det er korps og meningen er at vi skal vifte med flagg. Hadde ingen gått
79
skulle jeg meldt meg! Alle vennene mine synes det skal være korps på 17., og alle
er jo misunnelige på Norge, at Norge har en så bra tradisjon.” (Ali, protokoll s.
60).
Han fleiper med at han vil stille opp hvis det gjelder, hvis hans tilstedeværelse må til
for å opprettholde dagen som den er, men egentlig har han tatt avstand fra å delta. Det
å måtte spille på 17. mai har preget hele hans innstilling til det å spille i korps. Han vil
med andre ord ha musikkorps på 17. mai, men synes selv det er anstrengende å delta.
Hvorfor er 17. mai og korps likevel så viktig for Ali?
”For meg lissom, korps er norsk tradisjon, kultur og varemerke, men jeg kunne
godt greid meg uten 17. mai i korpset for å være helt ærlig. Ikke uten selve 17,
liker å gå til byen og oppleve dagen. Samtidig ville jeg hatt korps, det er jo veldig
bra.” (Ali, protokoll s.60)
Grete har i alle de årene datteren har spilt tilbrakt ettermiddagene på 17. mai i en
fiskedam på skoleplassen som et ledd i korpsets oppgaver. Fiskedammen er en liten
innhegning hvor det ligger små gjenstander på bakken og barna skal prøve å fiske
disse opp. Familiens 17. mai ritual er som følger:
”- Jeg for min del har sittet i en liten fiskedam i mange år. Det eneste året vi
slapp var når Nina gikk i 4. klasse, da fikk vi slippe(…) Det er flaggheisning kl 8
og så er det frokost etterpå på skolen for korpsmedlemmene, da er Nina vel
anbrakt. Da har vi hatt frokost et annet sted, så har vi sett henne i prosesjonen,
så møtes vi etterpå og spiser hos min svigerinne som bor i nærheten. Der har
Nina vært med også har hun rukket å skifte til bunad, de får lov å bruke bunad
om kvelden/ettermiddagen. Og så har det vært leker på skoleplassen. Det har jo
vært koselig, men det blir jo forferdelig mye folk, korpset spiller og de har disse
10-piecene som de holder på med (en gruppe med 10 musikere, min
anmerkning), som spiller en mer underholdene musikk. Den musikken liker jeg
bes. Nå er Nina med i det også. Holder ikke på så lenge, men det er intenst mens
det står på.” (Grete, protokoll s. 38)
80
Et år var Nina syk og kunne ikke spille på 17. mai. Da tok hele familien seg ”fri” og
tok seilbåten inn til Bergen sentrum for å ta del i feiringene der. For Nina var det å dra
til byen og oppleve prosesjonen en av de tingene hun oppdaget at hun savnet ved at
hun var så bundet til korpset. Det endte med at hun fikk skjenn av dirigenten og de
andre musikantene fordi hun dro til byen istedenfor å stille med korpset. Nina forteller
at de andre i korpset synes det var dårlig gjort at hun skulle slippe (Nina, protokoll
s.41). At hun var utmattet av kyssesyke var ikke grunn nok. At de andre i korpset
omtaler Ninas fravær som ”å slippe” sier noe om at oppfatningen av dette som en
plikt, synes kollektiv. Ingen uttrykte medfølelse med Nina fordi hun var syk, men
irriterte seg over at hun ved dette hadde unndratt seg fellesskapets forpliktelser.
Også Trine uttrykker pliktfølelse for fellesskapet på denne måten:
”Jeg føler egentlig ikke at det er så stor stas, tror kanskje folk forbinder korps og
17. mai med noe negativt. Likevel, hadde vi ikke vært der hadde de reagert. Hver
gang noen hører du spiller korps så er det der med 17. mai som blir tatt opp.
”Fader, er det du som går i gatene 17. mai og bråker?” (Trine, protokoll s.50)
Trines føler hun slites mellom det at hun må møte og at det ikke er særlig interessant.
Hun er også en person som har høye musikalske krav og det får ikke korpset vist på
17. mai. De forbereder seg ikke spesielt godt og i kombinasjon med at det er en
krevende øvelse å marsjere og spille samtidig gjør at en ikke får ytt optimalt rent
musikalsk. Likevel mener hun at korpsene har ansvaret for at det blir 17. mai.
Jens, som er en av de eldre informantene, har deltatt i samtlige 17. maifeiringer
siden han begynte i skolekorpset som 12-åring. Riktignok var han ute av
korpset noen år mens familien bodde østpå, men i dette perspektivet var det en kort
periode. Han er egentlig usikker på hvorfor han deltar, men bestemmer seg for at det
er fordi det er en tradisjon og en plikt. For ham er det pliktfølelsen ovenfor det
fellesskapet han er en del av som er drivkraften. Han legger ikke mer i det enn at det
er en tradisjon, og noe man møter opp på og hvor man yter sin skjerv. ”Har alltid gått
i 17. mai-tog, så lenge jeg kan huske.” (Jens, protokoll s. 26)
81
17. mai materialiserer det korpsfellesskapet som står sterkt i de eldres bevissthet.
Dagen har utviklet seg til en kroppsliggjort praksis i nasjonaldagen og musikkorpsets
tjeneste. På spørsmål om hvorfor de stiller så mannsterkt opp svarer Jens:
”Vi må ha det prinsippet, er du med i en organisasjon må du ta med det som er, i
allefall det tradisjonelle, det er du nødt til. Kun sykdom og dødsfall er gyldig
grunn for fravær, Det er ikke populært hvis noen uteblir uten gyldig grunn.”
(Jens, protokoll s. 26)
Men 17. mai er også en dag flere av de eldre informanter er stolte av og de deltok så
lenge helsa holdt. Den eldste informanten Kristian har ”vært med bare litt etter at jeg
fylte 80, fikk problemer med å gå og spille samtidig på grunn av pusten” (Kristian,
protokoll s.12). Han er fremdeles med på konserten og flaggheisningen og spiller en
egenkomponert fanfare hvert år.
De eldre informantene har alle deltatt med korpset på samtlige 17. mai-er de
har vært med i korps, og kan ikke minnes at de en eneste gang har vurderte å gjøre
noe annet. De kan fortelle mange anekdoter om 17. mai og de fleste går på ekstreme
opplevelser i forhold til vær og fysiske utfordringer. Til tross for at dagen står sterkt
har de ikke spesielt mye å fortelle utover det. De kan berette om programmet for
dagen og at det er en selvfølge at de alltid deltar. Spørsmålet om de kunne tenke seg å
foreslå for korpset at de skulle slutte med 17. mai-spillingen avstedkommer
hoderystninger. Hadde de foreslått noe slikt ville de blitt pepet ut og sannsynligvis
fratatt medlemskapet, en uhørt tanke for alle. Hvorfor skulle dette være et
kontroversielt tema i en demokratisk oppbygget organisasjon? Svaret er: vi har jo
alltid deltatt. Som Knut sier om det underforståtte ved fellesskapet: ”her var det alle
man alle.” (Knut, protokoll s. 20) Dette sier noe om en streng indre justis - og
muligens respekt for nasjonaldagen.
De uttrykker ellers ingen eksplisitt nasjonalfølelse i forhold til dagen eller at de
bidrar til å bekrefte nasjonen Norges selvstendighet eller eksistens gjennom deres
korpsaktivitet. Det er en dag de oppfyller sin lojalitet til korpset og bidrar til å
gjennomføre det felles dugnadsprosjektet som dagen er. Petter skiller seg imidlertid
fra de andre informantene ved at han uttrykker genuin glede over 17. mai. Han er en
voksen mann og spiller i et av hovedstadens største musikkorps. På 17. mai kappes de
82
om å ta seg best ut. Korpset har 110 medlemmer og 70 som møter fast. På 17. mai
stiller 90-95 vel forberedte menn og de er et imponerende skue. Han sier det slik:
”Jeg gleder meg til hver 17. mai, synes det er gøy. Har vært ute av korpset en
gang. Var ute et par år. Det var grusomt å stå og se at dem kom uten a være med.
Det er noe man bare må ha.” (Petter, protokoll s.34)
Grunnen til at Petter synes det er så kjekt har ingenting med nasjonalfølelse å gjøre,
det er fordi det er en dag det er gøy å være ute i gatene sammen med
korpskameratene, se en masse folk og føle på den gode stemningen.
Barbro Blehr har intervjuet en gruppe eldre mennesker om deres forhold til
17.mai. Hennes informanter bekrefter at de som ungdom og unge voksne under krigen
hadde et spesielt forhold til fred og frihet, og dermed til 17. mai-feiringen. De mener
at de yngre aldri helt kan forstå hva de eldre føler når de opplever flagg og
nasjonalsanger hevder de eldre informantene (2000:70). Jeg finner ikke at mine eldre
informanter uttrykker tilsvarende følelser og eventuelle skuffelser over at unge
mennesker ikke forstår deres følelser for nasjonaldagen. De sier at man blir høytidelig
på en slik dag, men ikke noe utover det.
Unntaket hos mine informanter er også 17. mai i 1945 som står særlig sterkt hos
de fire som opplevde befrielsen som korpsmusikere. Men selv her er været et viktig
tema. Kombinasjonen av plaskregn i Bergen og Oslo, uniformer og sko som gikk i
oppløsning og en fantastisk stemning står klart i deres minne fra 1945. ”Det var stort.
Folk var helt gærne, det har brent seg fast” (Knut, protokoll s.16) Denne helt
spesielle dagen i 1945 feiret de at Norge atter var et fritt land. Til tross for tyskernes
forbud mot samlinger hadde de aktuelle korpsene klart å holde det gående under
krigen. Frelsearmeens musikkorps spilte legalt på sine møter i hele perioden mens de
andre var kreative i sin søken etter øvingslokaler. På Kristians hjemsted gikk det bra
så lenge de ikke annonserte konserter åpent eller gikk i gatene. Olavs korps i Oslo
øvde i skjul i jernbanens lokaler, de spilte kort, pratet og spilte. Knuts korps øvde i
skjul i Sporveiens lokaler eller de fant andre avsidesliggende lokaler. Det gikk så
lenge de var forsiktige og de spilte aldri offentlig, men det å møtes og føle at de
gjorde noe illegalt var viktig for samholdet. De var imidlertid raskt på plass i det
offentlige rom når freden kom.
83
Både de unge og de eldre informantene er relativt homogene i sine holdninger til
17. mai. Det er en jobb, en ikke spesielt spennende eller utfordrene jobb, men likevel
en jobb de ikke ville vært foruten. Årsaken til at de deltar synes å være lojalitet til
korpsfellesskapet, ansvarsfølelse og moralsk plikt. At disse holdningene ikke er av
nyere dato viser dette sitatet fra Sandviken Ungdomskorps’ historiebok ”La
trompetsignaler klinge” (2001), sitatet er av musikant Axel Hauge og er fra 1936:
”Kl 6 fm. spilte vi ”Ja vi elsker” på Skoleplassen og gikk en runde i Sandviken,
for vi fikk beskjed om at Falck var bortreist, så vi gikk glipp av den fornöielsen.
Kl. 8 hadde vi fellesfrokost i Industriforeningen og direkte derfra gikk vi for å
spille i Hovedprosesjonen.
Kl. halv 4 var det ”på’an igjen” for å spille for roerne til Lungegårdsvannet
og fra kl. 5-7 spilte vi på festplassen sammen med Lungegårdens Ungdomskorps,
det var mindre vellykket på grunn av dårlig fremmøte.
Det var en stri dag og fortjenesten var kr. 100,-, som ble delt på guttene.”
(2001:55)
Særlig de unge er bekymret for det bildet 17. mai skaper av korpsene. De vil heller
assosieres med andre oppgaver enn 17.mai spilling. De eldre viser imidlertid en mer
ærbødig holdning i forhold til at det er en nasjonaldag. De føler en forpliktelse til at
dagen skal bli det den forventes å være, og det synes som om de deltar med større
glede enn de yngre.
Barbro Blehr betegner 17. mai-feiringen som hyggelig, og hvis det ikke var en
hyggelig dag så ville den heller ikke klare å samle folk. Det er de hyggelige sidene av
festen som tar mest plass og tid og som for eksempel familie- og
vennesammenkomster. Det undergraver i følge Blehr likevel ikke det høytidlige som
skjer i det offentlige rom, det som gir dagen den nasjonale mening (2000:181). Blehr
advarer mot tendensen til å separere fest og alvor, da kan det oppstå en risiko for at
feiringen blir overflatisk. Hos hennes informanter kommenteres dette moment
primært av de eldre informantene, de som har opplevd krigen og ikke tar fred og frihet
som en selvfølge, og hvordan de tviler på at de yngre informantene forstår hva
feiringen egentlig handler om. De yngre informantene har derimot med seg en viss
formening om dagens høytidelige mening, og de fant sin egen mening med dagen.
84
Mine egne og Blehrs informanter er inndelt cirka i samme aldersgrupper, men jeg
kunne ikke se hos mine informanter at de eldre var spesielt bekymret for de yngres
mangel på forståelse. Nasjonalfølelse, eller mangel på sådan, var ikke det som opptok
musikantene i noen av aldersgruppene. Det var hvordan de selv deltok i feiringen som
hadde betydning.
Jeg har også hatt stor glede av å lese Arne Berggrens roman ”Kornetten, et rop
om hjelp” fra 1995. Dette er en ungdomsbok om det å spille i skolekorpset og
avlutningen skildrer en meget traumatisk 17. mai-opplevelse. Dette er en bok som sier
mye om forventninger, forpliktelser og det sosiale press korpsmusikere kan utsettes
for. Bokens jeg-person, lille Aldo, blir tvunget til å spille ”Ja vi elsker” helt alene ved
flaggheisningen ved morgenarrangementet på skoleplassen. Det ender med en
katastrofe, han får ikke frem en lyd. I sin iver etter å få gjennomført ritualet overså
både korpsledelsen og foreldrene at lille Aldo ikke kan spille, han har simpelthen ikke
lært noe. For Aldo hadde 17. mai nok vært en bedre opplevelse hvis han hadde fått
gjemt seg bort blant de andre. Det var ikke han som søkte denne musikalske
utfordringen. Det var foreldrene og korpsledelsen.
17. mai som merkebygger for korpsene
Torbjørn Dagestad jr er dirigent for skolekorps i Bergen og hevder i Bergens Tidende
at 17. mai-feiringen er blitt et stort problem for skolekorpsene –
”Korpsene har ikke noe igjen for å gå taktfast rundt i gatene og spille
marsjmusikk på 17. mai. At folk flest kun forbinder korpsene med nasjonaldagen,
gir et helt feil inntrykk av det vi driver med, sier Dagestad jr. til Bergens
Tidende.”. Han konkluderer imidlertid med: ”å droppe 17. maitogene vil bare gi
oss en negativ oppmerksomhet”. (BT 18.05.2001).
Der har han nok mange med seg. Å droppe 17. mai er en fremmed tanke for de fleste
korpsfolk, inkludert mine informanter i alle aldre. Da gjelder det heller å bruke den
positive oppmerksomheten som 17. mai gir til korpsenes beste også ellers i året.
For mange korps er marsjspilling og uniformer en image som blir tatt frem til
bruk på 17. mai. Uniformer er på vei ut når korpsene er på andre arena. Fra en nøktern
85
uniformering i den spede starten på begynnelsen av 1900-tallet til utbredt bruk av
gullstriper på 1970 og 80-tallet er det nå igjen nøkternhet som rår i form av enklere
uniformering. Men ikke på 17. mai. Da kommer stripene og skjermlua fram, og det er
denne dagen media viser korpsene interesse. Slik blir det at det er gjennom 17. mairitualet
at det danner seg et bilde i folks bevissthet om hva et musikkorps er. Det er
dette mine yngre informanter er bekymret for.
Det er mulig at musikkorpsene har gode forhold i Norge. Kan årsaken være at
de ikke har en nasjonaldag med behov for denne typen musikk? Svenskene er vel de
som skjeler til Norge når det gjelder form på nasjonaldagen. I Barbro Blehrs artikkel
”Vi borde ha en nationaldag – svenske forslag og forhåpninger” (2001) refererer hun
til en statlig utredning hvor det hevdes at på Flaggans Dag 6. juli blir det arrangert
parader, taler og korpsmusikk i «nästen alle svenska städer» (2001:137). Her blir
musikkorpsene brukt som alibi for at det faktisk er en nasjonaldagsfeiring.
Blehr har i sin artikkel ”… og føler intenst et eller annet, 17 maj i Stockholm ur en
deltageres perspektiv” (1995) sagt noe om hvordan hun som svensk borger, gift med
en nordmann, deltar i 17. mai-feiringen i Stockholm. Her nevner hun i avsnittet om
programmet at det er ”konsert med Østensjø Janitsjar (en tillrest mässingorkester, för
ovanligheten skull bestående av vuxna i stället for barn eller ungdommar)”
(1995:114). Den minimale omtalen tolker jeg slik at for Blehr er ikke dette et viktig
innslag i det ritualet som 17. mai er. I og med at Østensjø ligger i Oslo antar jeg at
korpset er invitert til Stockholm for å bidra til at dagen får det forventede innhold. Det
er dog ikke riktig som Blehr hevder, at det er uvanlig at det er voksne som spiller i
korpset, det er helt normalt. Blehrs artikkel er fra 1995. Siden 2003 har nordmenn
bosatt i Stockholm dannet sitt eget musikkorps til bruk på 17. mai. Korpset, Det
Norske Korps, oppstår hver vår og omtaler seg som musikkorpset med kun ett
oppdrag i året22. At det er viktig for nordmenn bosatt i Sverige å ha et musikkorps på
17. mai er ikke et poeng Blehr vektlegger. For meg som nordmann ville det imidlertid
vært viktig. Det ville vært viktig at 17. mai blir slik en er vant til fra Norge. Jeg har
selv vært med i et provisorisk korps i Antwerpen på 17. mai i 1984. Det kan også
ligge under at i utlendighet eller når landet er i krise så blir 17.mai spesielt viktig.
Behovet for musikkorps på 17. mai synes å oppstå i London hver vår. Da møtes
22 www.dnk.se
86
nordmenn som har bakgrunn i musikkorps for å øve på ”Ja vi elsker” og ”Norge i
rødt, hvitt og blått”. Initiativtakere er 17. mai-komiteen bestående av medlemmer i de
norske institusjonene i London. På spørsmål om hvorfor de gjør dette svarer
representanten for sjømannskirken i London følgende:
”Enhver 17. mai-feiring med respekt for seg selv har vel et musikkorps? Og så
diskuterte vi her på kontoret at vi vet at vi vil ha musikkorps på 17. mai, men vi vet
kanskje ikke helt hvorfor..?23”
Også i sjømannskirken på Gran Canaria henger det oppslag om at nordmenn med
instrument må melde seg så de får etablert musikkorpset til 17.mai-feiringen. Mens
musikkorpsene i Norge vektlegger andre ting enn 17. mai så synes det at det å være en
hovedsak for nordmenn i utlandet å ha musikkorps.
Den aktive deltakelsen i nasjonaldagen medfører at folk flest assosierer
musikkorps med 17. mai. Spør man Ola Nordmann hva han forbinder med
musikkorps vil jeg anta at de fleste vil svare 17. mai. Spør man imidlertid en musiker
hvorfor han eller hun spiller i korps vil, paradoksalt nok, få eller ingen svare at det er
p.g.a 17. mai. Hvordan musikkorpsene fremstår på 17. mai fungerer som merkebygger
og bekrefter oppfatningen av at musikkorps marsjerer i tog og spiller en bestemt type
musikk.
Flere av informantene uttrykker at det er et problem at korps blir assosiert kun
med 17. mai. De ønsker at publikum skal forstå at de driver med så mye annet. Den
første responsen Trine møter når hun forteller at hun spiller i korps er korpsenes rolle
i 17. mai-bildet som eksisterer i folks bevissthet.
”Ja, absolutt, de ser jo ikke noe annet. (..) Jeg har hatt utallige forklaringer på
hva et korps egentlig er utenom 17. mai, det tror jeg alle har hatt.” (Trine,
protokoll s.53)
23 svar på e-post 25. august 2005
87
For en korpsmusiker med så store musikalske ambisjoner som Trine har så er 17. maibildet
langt bak i bevisstheten og hun må forsvare ovenfor dem hun møter at korps er
så mye mer. Kristin har funnet løsningen på den problematikken:
Skjønner folk hva du driver med når du sier du spiller i korps?
”Tenker litt 17. mai, men jeg bare sier jeg spiller basstrombone og så skal vi til
NM (Norgesmesterskapet for skolekorps, red.adm), og de spør om vi har vunnet
osv.” (Kristin, protokoll s. 76)
Her bruker Kristin en aktivitet som hun antar har høyere prestisje enn 17. mai for å
legitimere at korpset gjør noe viktig. En konkurranse antas å ha et større
spenningsnivå i og med at det medfører at prestasjonene er viktige og at de blir målt.
Hva dette betyr skal jeg komme tilbake til senere i kapittelet.
Det symbiotiske forholdet mellom musikkorps og 17. mai synes godt etablert i
informantenes bevissthet. Selv om de personlig har ambivalente følelser ovenfor det å
delta. Følelsen beskriver blant annet at oppgaven ikke er spesielt spennende samt at
den gir musikkorps en spesiell image som ikke stemmer overens med det bildet de
selv har. De kunne likevel aldri tenke seg en 17. mai uten musikkorps og er enige om
at uten korpsene hadde dagen og feiringen blitt fattigere. Faktisk så er de i tvil om det
i det hele tatt hadde blitt noen feiring uten musikkorpsene. Slik har de både en
presenterende og re-presenterende holdning ved at de tar del i det høytidelige og
formelle og slik bekrefter det offisielle bildet av dagen, men de legger også sin egen
mening inn i feiringen. Følelsen av å være den aktøren som gjør at det blir en fest
avhenger av at festen har legitimitet i befolkningen.
Hva er så viktig for musikkorpsene, hvis det ikke er 17. mai? Det skal jeg
diskutere i neste avsnitt.
De nye møteplassene - konkurransene
Musikkstevnene var rådende som en viktig møteplass og som en bekreftelse av
fellesskapet inntil konkurranser for musikkorps oppstod på 60-tallet. Det som regnes
for det første stevnet for guttemusikkorps var i Oslo i 1914, organisert av stifteren av
88
det første skolekorpset, William Farre. Den første glødende interessen for
guttekorpsene hadde dabbet av og det var behov for nye aktiviteter. Den nye typen
tiltak kuliminerte i det første landsstevnet i Stabekk i 1918 og her ble
musikkforbundet stiftet. Forbundsstyrets viktigste oppgave de første årene ble å
arrangere stevner (Gundersen 1990:49). Stevnene hadde primært som formål å samle
musikkutøvere, bekrefte identitet, vise mengde og bredde samt være en møteplass for
musikkutøvelse og sosialt samvær. De første konkurransene kom på 60-tallet som et
supplement til stevnene. De første konkurransene var for de voksne. Senere, etter
lange diskusjoner innad i bevegelsen, gav forbundet på 1970-tallet grønt lys for
konkurranser også for skolekorps. Tidligere visepresident i Norges Musikkorps
Forbund Nils Kaltenborn skriver i boken ”Norske Musikkorps” (1990), at den første
landsomfattende konkurransen for voksenkorps ble arrangert på Hamar i 1966. Sånn
sett var Norge seint ute, i England har de hatt nasjonale konkurranser for korps siden
1850 og tradisjonen med konkurranser kan spores helt tilbake til 1818. (1990:57)
På 17. mai oppfattes korpsene som enheter uten særlige individuelle preg,
fokuset ligger på mønstringen. Ingen musikalske ferdigheter blir fremhevet og
individene blir heller ikke synlige musikalsk. En konkurranse krever noe mer av den
enkelte musiker og av fellesskapet. Her blir prestasjonene målt av fagfolk og
resultatet er summen av alles musikalske evner og innsats. Det er en arena hvor en får
vist sine individuelle ferdigheter på en annen måte enn på 17. mai. Dessuten medfører
det å konkurrere spenning og det skjerper det å være sammen om noe innad i korpset.
Et godt resultat gir et løft til korpset, et dårlig resultat gir pekepinn om hva det skal
jobbes videre med.
Konkurranseaspektet
I konkurransenes spede barndom gikk diskusjonen ivrig om hvorvidt var mulig å
konkurrere i en så lite målbar gren som musikkfremføring? Var det sunt, særlig for
barn og unge? Det var også mye diskusjon rundt bedømmingsmodellen, om hvordan
bedømme prestasjoner som ikke kan måles i meter eller i sekunder. Valget falt på en
juryordning hvor fagfolk vurderer prestasjonene og rangerer i forhold til en
poengskala. Dette systemet brukes fremdeles. I følge visepresident Nils Kaltenborn i
verket ”Norske Musikkorps” (1990) ble konklusjonen på diskusjonen på 60-tallet for
89
og imot konkurranser at alt liv på kloden er basert på konkurranse, den var ikke til å
unngå, selv innenfor musikklivet (1990:61). I 1999 uttalte daværende musikksjef i
Norges Musikkorps Forbund Jan Roger Øren til Musikkorpsavisa at debatten rundt
konkurransene fremdeles lever og at han så det som et sunnhetstegn. Han hevdet at
det er i ”selve omgangen med musikk at man er med på å utvikle standarder og
referanserammer, og at det er her idealene utvikles. Når man konkurrerer, er det der
og da som gjelder” (Musikkorpsavisa nr 4, 1999). Med andre ord, jury og tilhører må
vurdere det de hører, forhåpentligvis med et åpent sinn. Øren har også i 1993 skrevet
en hovedoppgave i musikkvitenskap med tittelen ”Korpskonkurranser” (1993). Dette
er primært en vurdering av musikalske prestasjoner, men han tar også opp
konsekvenser av deltakelse i et musikkperspektiv, og skriver:
”Man opplever en atmosfære full av entusiasme og liv, og den som har vært til
stede under et NM for brassband i Grieghallen i Bergen, kan ikke la være å la
seg påvirke. Hele hallen ”lever”, og det pågår aktive diskusjoner og
meningsutvekslinger overalt. Spenningen og forventningen føles langt inn i
sjelen, og man blir revet med.” (1993:103)
Denne type stemning som her skildres er en av de faktorer som gjør konkurransene
attraktive, både for deltakere og deres følgesvenner. Publikum vil ofte bestå av mer
eller mindre sakkyndige og det er ikke sjeldent å se publikummere som sitter med
partiturer og gjør seg sine egne vurderinger av innsatsen på scenen. Denne type
opplevelser gir et helt annet engasjement enn på en 17. mai. Selv om man på 17. mai
spiller for et større publikum så gir det ikke utøverne en opplevelse som spiller på de
musikalske strengene, eller som vurderer den musikalske prestasjon.
Spenningen og den felles innsatsen som korpsene legger for dagen i en
konkurransesituasjon gjør at konkurranser i dag er anerkjent som en viktig aktivitet og
det er akseptert av alle at bedømmingen avgjøres av juryens subjektive syn. Det er
hva fagfolkene i dommerboksen mener som avgjør resultatlista. Engasjementet er
stort hver gang resultatene blir opplest, selv om det som ved alle konkurranser alltid
er noen som er villige til å sverge på at dommerne tar feil. Ekspertene er mange
innenfor et område som er basert på skjønn. Ørens råd til korpsene er at
konkurransene skal bidra til å styrke konsertsituasjonene, som er korpsene primære
90
aktivitet. Trine, en av de unge informantene var også i mitt intervju med henne helt
klar på at konsertene er korpsenes primære oppgave (Trine, protokoll s.50).
I dag går diskusjonen ikke om konkurranser er en sund aktivitet eller ikke, heller om
hvem som kan delta. Betingelsen for å delta er et registrert medlemskap i Norges
Musikkorps Forbund og medlemskapet skal gjelde det musikkorpset den enkelte
deltar med i konkurransen, og for skolekorpsenes vedkommende, er det også en øvre
aldersgrense. Innenfor denne rammen kan musikkorpsene ha med hvem de vil, som
for eksempel profesjonelle, musikkstudenter, forsterkninger fra andre korps etc. Dette
skaper diskusjoner om hvorvidt konkurransen blir rettferdig. En av utfordringene er at
det er vanskelig å definere hva et ”musikkorps” er i en slik sammenheng når det ikke
stilles slike krav i andre sammenhenger. Korpshverdagen er ikke alltid basert på faste
musikere og en stabil setting. Dette utløser også en diskusjon om amatørbegrepet. Er
en profesjonell amatør på fritiden fordi han/hun spiller sammen med amatører? Og
blir det ikke urettferdig at noen har med profesjonelle og andre ikke? Hvorfor velger
noen å ha med andre enn sine faste medlemmer, og har det egentlig noen hensikt?
Diskusjonen viser at opplevelsen av rettferdighet i konkurransene er viktig, men
vanskelig å definere. Det handler om hvorvidt en føler at konkurransen er rettferdig.
At et korps til en konkurranse låner inn andre musikere i anledning konkurransen kan
utløse spørsmål om hva det gjør med korpsets identitet og hvordan det påvirker
fellesskapsfølelsen. Det ligger imidlertid en viss prestisje i å stille med kun faste
musikere. Det betyr at korpset har nok musikere, og at de ikke trenger forsterkninger.
På en annen sider kan det også være en viss prestisje i at man har med seg for
eksempel profesjonelle musikere. Det kan tolkes som et signal om at korpset er så
dyktig at profesjonelle er villige til å bruke sin tid på amatører. Det viser seg også at
profesjonelle melder seg frivillig, nettopp fordi de synes det er morsomt å være en del
av miljøet i de dyktigste korpsene. Det har i de siste årene oppstått et antall musikere
som foretrekker å være uten fast medlemskap i noen korps. De ønsker ikke de faste
forpliktelsene faste medlemskap fører med seg, men vil gjerne spille og være en del
av miljøet på for eksempel konkurransene. Da er løsningen å stille med det korpset
som til enhver tid har bruk for forsterkninger, men dette gjelder de som er dyktige.
Ellers blir man ikke spurt.
91
Årlig møtes bare i norgesmesterskapene ca 25024 musikkorps fordelt på sju
arrangementer i de forskjellige disipliner, og i tillegg er det lokale og regionale
konkurranser med stor deltakelse på alle nivåer. Å delta i en konkurranse kan alle
musikkorps, de blir som regel inndelt i divisjoner etter musikalsk nivå. Det er en
klasse for alle. Programmet korpsene skal fremføre i konkurransene er i hovedsak
selvvalgt, det kan være basert på at et konsertprogram, et showprogram eller et
musikkstykke innenfor en gitt tidsramme25.
I følge Norges Musikkorps Forbunds konkurransereglement er formålet med
konkurranser å:
· Bidra til at musikk oppleves som en interessant og spennende hobby
· Heve nivået blant musikkorpsene
· Styrke den enkeltes selvfølelse i forhold til korpset som helhet
· Styrke den enkeltes ansvarsfølelse for korpsets mål og aktiviteter
· Styrke det sosiale fellesskapet i korpset
· Skape mer kontakt mellom korps
· Profilere korpsbevegelsen i samfunnet
Her sies det med mye idealisme at det er prosessen som er det viktige ved
konkurranseaktiviteten. Konkurranseaspektet eller vinneraspektet nedtones til fordel
for den musikalske og sosiale utvikling som skal lede frem til konkurransen.
Konkurranser er heller ikke nevnt i forbundets handlingsplan som et satsningsområde
selv om det samlede antall deltakere i konkurranser vitner om en type aktivitet som
krever ressurser av både arrangører og deltakerne. Målet er som nevnt i formålet, å
samle, dyktiggjøre og å styrke identitets- og ansvarsfølelsen. Uansett så er resultatlista
viktig for deltakerne og avspeiles i deltakernes reaksjoner og i de premieseremonier
som arrangeres som avslutninger på konkurransene. Her kåres vinnere for fullsatte
saler. Resultatene er likevel ikke viktigere enn at også de som kommer langt ned på
lista kommer tilbake neste gang. Fra egne erfaringer som konkurransedeltaker har jeg
opplevd at selv om vi ikke fikk noen spesiell plassering på resultatlista, så var vi alle
enige om at det viktigste var at vi spilte så godt vi kunne, så fikk det gå som det gikk.
Kristin viser til deltakelse i norgesmesterskap når hun skal forklare hva hun
synes er viktig for korpset. Å delta i en konkurranse har mer prestisje enn å delta på
24 Program for Norgesmesterskapene 2006
25 Markedet for å arrangere konkurranser er fritt og alle som ønsker det kan invitere til en konkurranse.
92
17. mai. I både Kristin og Trines i korps så er konkurranser noe de bruker tid og
engasjement på. De anser konkurransene som et middel for å bli et bedre korps, i
Trines korps er det konsertene som er det egentlige målet. Denne holdningen er det i
følge Trine dirigenten som fronter og det er en holdningen han ønsker at musikantene
skal adoptere. Fast på programmet står deltakelse på to årlige konserter, en lokal
konkurranse og det årlige norgesmesterskapet. Med andre ord, like mange
konkurranser som konserter.
Konkurransene, en arena for de unge?
”Fremdeles forbinder mange mennesker korps med marsjmusikk og 17. mai. En
ting som i stor grad har bidratt til å forandre korpsrepertoaret er
korpskonkurransene. Disse har medført at det er blitt skrevet originalmusikk for
korps. Behovet for å kunne skille de aller beste korpsene har resultert i at
vanskelighetsgraden på denne musikken etter hvert er blitt høy.
I løpet av de siste år har forberedelsene til NM tatt omtrent all tid fra nyttår til
konkurransen arrangeres i mars/april.” (Sandviken Ungdomskorps 2001:198)
Dette sitatet fra Sandviken Ungdomskorps’ jubileumsbok viser at konkurranser har
endret repertoarutviklingen og snudd fokus bort fra korpsene som 17. mai-fenomen.
Repertoaret har gått fra enklere musikk til musikk spesialskrevet for konkurranser. En
musikk som gjerne har lagt vekt på at det skal være noe å jobbe med og den skal
vurderes av fagfolk. At musikken har blitt mer krevende og at forberedelsene tar så
lang tid kan være årsaken til at mine erfaringer fra tilstedeværelse på konkurransene
sier at gjennomsnittsalderen er relativt lav. Og dess høyere opp i divisjonene korpset
deltar, jo lavere er alderen på musikerne. De eldre er fremdeles representert, men det
er ikke så mange i tetsjiktet. Hvorfor? En av de eldre informantene, Knut, synes ikke
om å delta i konkurranser. Korpset han har som basis deltar i konkurranser, men nå er
han med i veterankorpset og slipper konkurransejaget. Det er særlig musikkvalget i
konkurransene som er problematisk, han sier:
”I janitsjaren har de vært mye med på konkurranser. Kaller dem malerier,
skjønner ikke hva det er på maleriet, hva det skal forestille? Sånn er det med
93
musikk også, skjønner ikke hva den nye musikken skal være. Liker mer melodisk
musikk.” (Knut, protokoll s. 19)
Musikken som fremføres i konkurranser har rykte på seg for å være vanskelig og lite
tilgjengelig. Korpset skal vise at de behersker både tekniske og musikalske
utfordringer og velger repertoaret deretter selv om den ideelle kombinasjonen er
publikumsvennlig kvalitetsmusikk. Det kan hende at de eldre musikerne i likhet med
Knut finner det vanskelig å henge med. Samtidig er konkurranser nytt for dem, de
føler seg ikke komfortable i konkurransesituasjonen.
Barn som vokser opp i skolekorps i dag er vant med å
konkurrere, de ser det som en naturlig og viktig del
av aktiviteten. Mine informanter fra skolekorpsene
legger alle vekt på at å delta i for eksempel
norgesmesterskapene er viktig. Som det fremkommer
i blant annet Hilde Danielsens ”Med barn i byen.
Forelderskap, plass og identitet” (2006) så ønsker
foreldrene at barna gjennom sine fritidsaktiviteter
skal lære noe, de skal oppleve aktiviteten som noe kjekt og at aktiviteten skal hindre
barnet i å kjede seg (2006:110). Konkurranser kan oppleves som ”kjekt”, det er
spenning som appellerer særlig til barn og ungdom. Barn konkurrerer bevisst og
ubevisst hele tiden. Dette kan være en av årsakene til at konkurranser har større appell
både for korpset og enkeltpersonene enn 17. mai, som er etablert som en mindre
musikalsk utfordrende setting. Trine og Kristin peker også på norgesmesterskapene
når de skal forklare ”folk flest” hva korpset egentlig gjør på. De møter myten om at
korps kun er aktive på 17. mai med at de deltar i NM, et norgesmesterskap. I
mesterskapsbegrepet ligger det implisitt at det er en krevende øvelse.
På for eksempel Norgesmesterskapet for janitsjarkorps i Olavshallen i
Trondheim så møter ca 4000 musikere i alderen 15 til 80 år. De fleste korpsene er
gjengangere, og det er et system med opp- og nedrykk mellom divisjonene som
stabiliserer deltakermassen. Skal korpset holde på plassen sin i divisjonen så krever
det jevnlig deltakelse. Det gjør at aktørene møtes hvert år og det gir rom for utvikling
av personlige og faglige relasjoner.
Fra NM for skolekorps 2006. Foto
NMF
94
”Konkurransene er en unik anledning til å oppleve god musikk og flotte
fremføringer, og det nivå som korpsene har oppnådd de siste årene gir grunn til
stor optimisme for fremtiden! Den sosiale delen rund dette er unikt, og det solide
miljøet i korpsbevegelsen blir synliggjort bl.a. under de ulike mesterskapene.”
(Jan Roger Øren)
Dette utsagnet fra daværende musikksjef i Norges Musikkorps Forbund Jan Roger
Øren i Musikkorpsavisa i 1999 summerer opp det som konkurransene ideelt sett skal
være, møteplasser for faglig og sosial utvikling. Et bilde av musikkorpsene som viser
noe annet enn uniformer, marsjer og marsjering.
Oppsummering
Ved å legge Meyerhoff og Moores karakteristika til grunn for det musikkorpsene gjør
17. mai mener jeg det er berettiget å kalle handlingene for et sekulært ritual.
Handlingene inneholder det som formelt sett inngår i Meyerhoff og Moores
definisjon. I tillegg er 17. mai en fest både privat og i det offentlige rom og korpsene
er en del av festen.
Ingen av informantene gir uttrykk for at å delta på 17. mai er viktig av
nasjonale grunner. De viser ingen nasjonalfølelse utover det jeg antar folk flest gjør.
Det synes som om plikten ovenfor fellesskapet og vissheten om at det må være
musikkorps på 17. mai er det de legger i deltakelsen. Felles holdning for både de eldre
og de yngre er at 17.mai er viktig, også for korpsene, men da som en del av festen. At
musikkorps er viktig for å gi dagen det riktige innhold utkrystalliserer seg særlig for
nordmenn i utlandet. Her legges mye energi i enten å lage sine egne korps eller å
invitere korps fra Norge.
De unge er bekymret for at 17. mai gir korpsene en identitet som de ikke føler
passer for den aktiviteten de er med på, og at 17.mai ikke gir dem de musikalske
utfordringer de ønsker. En slik bekymring finner jeg ikke hos de eldre, de viser også
en større respekt og ærbødighet for dagen.
Det synes som om yngre setter mer pris på konkurransene enn de eldre. De
unge finner konkurransene mer utfordrende fordi det stiller store krav til både
musikalske utfordringer og fellesskap. I tillegg er de fortrolige med konkurranser på
en annen måte enn de eldre som ble introdusert for denne aktiviteten som godt
95
voksne. Det er særlig musikkvalget i konkurranser som gjør at de eldre behersker seg.
De eldre kan synes at musikken blir for vanskelig tilgjengelig, det blir
konkurransemusikk. De foretrekker den kjente musikken, den de alltid har spilt.
Konkurransedeltakelse kan stille krav til at korpset må forsterkes utover de
faste musikere. De korpsene som velger dette må forholde seg til aktører som har
løsere bånd til fellesskapet. Aktører som ikke stiller på andre aktiviteter, det være seg
inntektsbringende aktiviteter eller spilleoppdrag. Dette kan påvirke fellesskaps- og
lojalitetsfølelsen begge veier. De som er fast i korpset føler ikke samme forpliktelse til
fellesskapet hvis for mange ”løse elementer” inngår i det faste fellesskapet.
96
6) Konkluderende betraktninger
Musikkorps er mer enn 17. mai. Bak det bildet som materialiserer seg i gatene hver
17. mai så ligger en pulserende aktivitet som året rundt og landet over involverer ca
70 000 aktører og deres familier.
Jeg har i denne studien forsøkt å belyse hva det vil si å spille i korps, hva det
betyr for musikerne og jeg har sammenlignet en gruppe unge musikere med en gruppe
eldre. Jeg har funnet at aktørene opplever det positivt, og at de føler et stort ansvar
ovenfor det fellesskapet de er en del av og de musikere de spiller sammen med.
Korpset involverer også familiene, foreldrene til skolekorpsbarn og ektefellene til de
voksne. Hverdagen til korpsfamiliene påvirkes fordi dette er en forpliktende aktivitet
som aktørene må bruke tid på. Et musikkorps har faste øvinger og mange
arrangementer. Til tross for dette så er det flere av de unge informantene som spiller i
både to og tre korps. De eldre derimot har holdt seg trofaste til samme musikkorpset
hele livet. Kun en av de eldre informantene hadde skiftet korps og har spilt i to korps
parallelt.
Det har vært hevdet at det er de aktivitetsbaserte organisasjonene som klarer
seg best i en tid da de tradisjonelle frivillige organisasjonene taper terreng (Sivesind
2004:1), og jeg spør hvorfor. Det kan være fordi denne type organisasjon gir
medlemmene muligheten til å utfolde seg innenfor et fellesskap som gir både trygghet
og forutsigbarhet, samt muligheten for individuell kreativitet.
Jeg har brukt begrepene forestilt fellesskap og ekte fellesskap. Med forestilt
fellesskap forstås: et fellesskap hvor fleste aldri vil møtes, vil aldri ha hørt snakk om
hverandre; likevel vil de være i stand til å forestille seg at de er medlemmer av det
samme fellesskapet. (Anderson 1996:19). Det ekte fellesskap er det fellesskap som
det ikke reflekteres over, noe en tar for gitt. Her har jeg brukt Bringslids tolkning av
Ferdinand Tönnies begrep ”geminshaft”.
Jeg har sett på hvordan disse forskjellige former for fellesskap fungerer
sammen, og glir over i hverandre, særlig i skolemusikkorpsene. Det viser seg at
musikantene melder seg lett inn i korpsene, men det er vanskelig, særlig for de som
har spilt lenge, å komme seg ut igjen. Det er ønskelig at de står til de har oppnådd den
øvre aldersgrense. De blir holdt tilbake av korpsledelsen, kameratene og når det
gjelder gruppen av unge musikanter, også av foreldrene.
97
Fra korpsledelsens side er det heller av pragmatiske grunner de ønsker å holde
på musikantene, det er fordi det investeres mye arbeid i musikkopplæringen. Når det
gjelder kameratene synes det i korpsene å oppstå en lojalitet i forhold til det å spille
sammen som kan få det til å virke som at de som slutter svikter fellesskapet. Det er
mer komplekst fra foreldrenes side. De ser på musikkorpsene som en verdifull og
trygg arena for barna; en arena som gir barna både musikkompetanse og
mestringskompetanse når det gjelder sosiale utfordringer. Det å ha sine barn i
musikkorps speiler også foreldrene som ansvarsfulle gode foreldre.
Skolekorpsene har til alle tider vært drevet av foreldrene, men jeg mener noe
har endret seg. De eldre informantene kan ikke minnes at foreldrene engasjerte seg på
samme måte som i dag. Det var andre krav til korpsdriften i tidligere tider og den
fordret ikke den samme deltagelse, mere en oppfatning av at barn var sammen på
barns betingelser? I dagens foreldredemokratiske samfunn stilles store krav til
foreldrene. Barnehagen krever sitt, skolen krever sitt og fritidssyslene krever sitt. Jeg
oppfatter likevel at de foreldrene som engasjerer seg er villige til å ta dette løftet i de
årene det gjelder, både fordi de forplikter seg ovenfor fellesskapet, og fordi de ser at
dette kan være en arena hvor barna kan utvikle seg.
Musikkutøverne setter pris på det sosiale samværet i korpsene og er lojal
ovenfor fellesskapet, men det er ikke det som gjør at de spiller i musikkorps. Det er
musikken. Det skulle kanskje være en selvfølge at musikken står i sentrum i en
organisasjon som har som formål å lære sine medlemmer å fremføre musikk, men
likevel, korpsene har alltid profilerer seg som et fritidstilbud basert på det sosiale
samværet. Et sted hvor barn kan lære å spille et instrument innenfor rammer som
foreldrene oppfatter som trygge, og hvor voksne kan komme sammen i lokalmiljøet
om en felles interesse. Musikkorpsene er også åpne for alle, det stilles i
utgangspunktet ingen krav til talent, målet er ikke å utdanne musikere. Norges
Musikkorps Forbunds slagord gjennom tidene har vært som ”ingen reservebenk” ”en
hobby for livet” og ”fellesskap og spilleglede”, noe som poengterer lav terskel for
deltakelse. Likevel, den økende oppslutning om konkurransene som fordrer dyktighet
og et mer krevende repertoar, indikerer at noe er i ferd med å endre seg.
Korpsbevegelsen har lange tradisjoner for fellesmønstringer og møteplasser.
17. mai og i de senere årene, konkurransene, er arena hvor fellesskapet synliggjøres.
98
17. mai er den tradisjonelle mønstringsarena hvor det sekulære ritualet er viktig.
Ritualet skal utføres på en slik måte at feiringen av dagen blir det som offentligheten
forventer. 17. mai er en jobb for korpsene innenfor de rammer som offentligheten
setter. Nasjonalfølelsen er ikke fremtredende, det er deltakelse i festen som gjør dagen
til det den er, og hva er vel en fest uten musikk? Her ligger lojalitetsfølelsen til
musikkorpsene. Man svikter ikke festen, verken ovenfor publikum eller de stolte
foreldre som står på sidelinjen og ser sine barn marsjere forbi. Et skolekorps med 50
medlemmer engasjerer 50 familier i 17. mai-feiringen og blir således et bidrag til å
opprettholde feiringen.
Mens 17. mai gjennomføres i det offentlige rom er konkurranser mer en intern
aktivitet. Selv om konkurransene er åpne for publikum er den viktigste målgruppen
fremdeles medlemmene i det forestilt fellesskapet som korpsbevegelsen er. I
konkurransene vektlegges individualiteten i større grad og fellesskapet utfordres ved
at det i en konkurranse kan være behov for å forsterke korpset. Slik kommer det inn
aktører som har en løsere tilknytning og som ikke kjenner den samme pliktfølelsen
som de faste medlemmene. Krevende repertoar og konkurranseaspektet er faktorer
som passer bedre inn i den senmoderne ungdoms identitetsforhandling enn uniformer
og oppmarsjer.
I en videre studie av musikkorpsene ville det være mange områder å ta fatt i.
Festervolls rapport ”Sannhetens myte og mytenes sannhet” (2007) peker på en rekke
problemstillinger som organisasjonene ønsker å få belyst. Jeg personlig ville ønske å
se nærmere på den økende deltakelsen i konkurranser og hvordan dette påvirker
fellesskapet i korpsene og gir korpsene et annet mer senmoderne image. Hva skjer i
korpsene som fellesskap når det åpnes for større individualisering innen for et lag som
bygger på samspill og lagspill?
99
Litteraturliste
Alver, Bente Gullveig og Torunn Selberg. 1992: Det er mer mellom himmel og jord.
Folks forståelse av virkeligheten ut fra forestillinger og sykdom og behandling. Vett
og Viten A/S, Sandvika
Alver, Bente Gullveig og Ørjar Øyen. 1997. Forskningsetikk i forskerhverdag.
Vurderinger og praksis. Tano Aschehoug. Oslo
Alver, Bente Gullveig og Ann Helene Bolstad Skjelbred. 2005: Slipp tradisjonene fri
– de er våre, fest og fellesskap i endring. Kungl. Gustav Adolfs Akademien för svensk
folkkultur, Uppsala
Andersen, Jan Petter, Alf Lundberg, Eivind Djønne, Odd Bernhard Christensen (red).
2005: Det var en gang fem musikanter, Kopervik musikkorps gjennom 100 år, 1905 -
2005. Eget forlag, Kopervik
Andersen, Ragnhild (red). 2000: Fellesskap og sammenhenger, yrkeshjelpere i
grupper, nettverk og organisasjoner. Gyldendal Akademiske Forlag, Oslo.
Anderson, Benedict. 1996: Forestilte Fellesskap, refleksjoner omkring
nasjonalismens opprinnelse og spredning. Spartacus Forlag AS, Oslo
Arvidsson, Alf. 2001. Etnologi – perspektiv och forskningsfält. Studentlitteratur, Lund
Berggren, Arne 1995: Kornetten – et rop om hjelp. Aschehoug, Oslo
Bjørgen, Hildegunn og Brit Marie Hovland. 2001: ”I takt med nasjonen – Den
nasjonale 17. mai-paraden gjennom historia”. Side 27-56 i Nasjonaldagsfeiring i
fleirkulturelle demokrati. Nordisk Ministerråd. København.
Blehr, Barbro. 1995. ”… og føler intenst et eller annet, 17 maj i Stockholm ur en
deltagares perspektiv”. Side 107 – 129 i Gatan er vår: ritual på offentliga platser.
Carlsson Bokförlag, Stockholm
Blehr, Barbro. 2000. En norsk besvärjelse, 17 maj-firande vid 1900-talets slut. Nya
Doxa, Nora
Blehr, Barbro 2001: ”Vi borde ha en nationaldag – Svenske forslag og forhåpninger”.
Side 137-144 i Nasjonaldagsfeiring i fleirkulturelle demokrati. Nordisk Ministerråd.
København.
Blehr, Barbro. 2001: ”Kontrastenes dag – om sprik og dilemmaer i 17. mai-feiring i
1990-årene. Side 57-64 i Nasjonaldagsfeiring i fleirkulturelle demokrati. Nordisk
Ministerråd. København.
Bringslid, Mary Bente. 1996: Bygda og den framande, ein studie av det lokales de- og
rekontekstualisering i ei vestnorsk bygd. Universitetet i Bergen.
100
Danielsen, Hilde. 2006: Med barn i byen, foreldreskap, plass og identitet. Doktorgrad
i kulturvitenskap. Universitetet i Bergen
Ehn, Billy og Olvar Löfgren. 2001. Kulturanalyser. Gleerups, Malmø
Ehn, Billy og Olvar Löfgren. 1996. Vardagslivets etnologi. Reflektioner kring en
kulturvetenskap. Bokförlaget Natur och Kultur, Stockholm
Ehn, Billy og Barbro Klein. 1994. Från erfarenhet till text. Carlsson Bokförlag,
Stockholm
Fauske, Halvor og Tormod Øia. 2003. Oppvekst i Norge. Abstrakt Forlag. Oslo
Festervoll, Åse Vigdis. 2007: Mytenes sannhet og sannhetens myter, vet vi nok om
frivillig kulturarbeid og lokal kultursatsning? Manus
Fossåskaret, Erik 1997: ”Har kunnskap sin eigen rett? Etiske utfordringar ved å
distansere seg frå det nære”. Side 257-273 i Metodisk feltarbeid. Produksjon og
tolkning av kvalitative data. Universitetsforlaget. Oslo
Frønes, Ivar. 2003: Moderne barndom. Cappelen Akademiske forlag. Oslo
Gjerstad, Jo. 2001: Hør trompetsignaler klinge – Sandvikens Ungdomskorps 1923 –
1998. Eget forlag, Bergen
Gjerstad, Jo (red.). 2005: Hellen skole, spredte glimt gjennom 50 år, 1955 – 2005.
Bodoni Forlag. Bergen
Grønmo, Sigmund. 2002: ”Forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger
i samfunnsforskningen”. Side 73-108 i Kvalitative metoder i samfunnsforskningen,
Holter Harriet, Kalleberg, Rangvald (red). Universitetsforlagets metodebibliotek, Oslo
Gundersen, Egil A. 1990: ”Stevner og festivaler”. Side 49-56 i Norske Musikkorps.
Notabene Forlag as
Gundersen, Egil A. 2001: William Farre, skolemusikkorpsenes far i Norge. Eget
forlag, Skien
Holen, Hans H., Alf Knudsen, Steinar Olsen (red). 1978: Sandviken skolekorps 70 år
(1908-1978). Eget forlag. Bergen
Holter, Harriet.2002. ”Fra kvalitative metoder til kvalitativ samfunnsforskning”. Side
9-26 i Holter, Harriet og Ragnvald kalleberg (red.) i Kvalitative metoder i
samfunnsforskning. Universitetsforlagets metodebibliotek. Oslo
Jacobsen, Tor. 2000: Fremad marsj! Med Mo hornmusikk gjennom Rana i 100 år.
Sentraltrykkeriet, Bodø.
Kaltenborn, Nils 1990: ”Konkurransene”. Side 57-67 i Norske Musikkorps. Notabene
Forlag as
101
Kirke- og Kulturdepartementet 2004: Forvaltning av tilskudd til frivillige
organisasjoner, rapport fra koordineringsutvalget for departementenes forhold til
frivillige organisasjoner. Oslo
Kirke- og Kulturdepartementet. Stortingsmelding nr 48 (2002-2003) Kulturpolitikk
fram mot 2014. Oslo
Kirke- og Kulturdepartementet 1997: Stortingsmelding nr 27 (1996-97) Om statens
forhold til frivillige organisasjoner. Oslo
Klein, Barbro (red). 1995. Gatan er vår: ritual på offentliga platser. Carlsson
Bokförlag, Stockholm
Koren Ella og Bente Træen. 2003: ”Jenter og hest.”. side 3-26 i Tidsskrift for
ungdomsforskning nr 2-2003. Fagbokforlaget, Oslo
Krange, Olve og Tormod Øia. 2005: Den nye moderniteten, ungdom,
individualisering, identitet og mening. Cappelen Akademisk forlag, Oslo
Kvale, Steinar 2001. Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal Norsk forlag, Oslo
Lorentzen, Håkon. 2003: Velferdskommunen og de frivillige organisasjonene,
dugnad, engasjement og velferd. Notat KOU 2003:2. Kommuneforlaget, Oslo
Lorentzen Håkon, Per Selle og Dag Wollebæk. 2000: Frivillig innsats, sosial
integrasjon, demokrati og økonomi. Fagbokforlaget, Bergen
Løken, Knut. 1990: ”De første toner”. Side 39-48 i Norske Musikkorps. Notabene
Forlag as.
Nerland, Monika 1994. Skolekorpset – en kulturinstitusjon i lokalsamfunnet.
Hovedoppgave i musikkpedagogikk, Norges Musikkhøgskole, Oslo
Nielsen, Harriet Bjerrum og Monica Rudberg. 2006. Moderne jenter, tre generasjoner
på vei. Universitetsforlaget, Oslo
Paulsgaard, Gry, 1997: ”Feltarbeid i egen kultur – innenfra, utenfra eller begge
deler?” Side 70-93 i Metodisk feltarbeid, produksjon og tolkning av kvalitative data.
Fosseåskaret Erik, Otto Laurits Fognestad og Tor Halfdan Aase (red).
Univeritetsforlaget, Oslo
Repstad, Pål. 1994: Mellom nærhet og distanse. Universitetsforlagets
Metodebibliotek, Oslo
Seippel, Ørnulf. 2002. Idrett og sosial integrasjon. Rapport 2002-9, Institutt for
Samfunnsforskning. Oslo
102
Sivesind, Karl Henrik. 2004. Modernisering av frivillige barne- og
ungdomsorganisasjoner. Innlegg på konferansen Velferd og valgfrihet, arrangert av
Norsk forskningsråd 25. – 26. oktober 2004
Sivesind, Karl Henrik. 2005: Seniorers deltakelse i frivillig arbeid, betydningen av
alder og livssituasjon. Institutt for samfunnsforskning. Oslo.
Skår, Anne Kari. 1984: Tradisjon - kameratskap - disiplin: en etnologisk studie av
buekorps. Universitetet i Bergen
Thorsen, Liv Emma. 1994: Det fleksible kjønn, mentalitetsendringer i tre
generasjoner bondekvinner 1920 – 1985. Universitetsforlaget, Oslo
Ôström, Eyolf. 2001: Amatørkultur i Norden. Svenska Unescorådet, Stockholm
Øren, Jan Roger. 1993: Korpskonkurranser, vurdering av musikalske prestasjoner, og
konsekvenser av deltakelse. HF – avd. Musikkvitenskap, Bergen
Aarnes, Sigurd Aa. 1994. ”Oppfinnelsen av 17. mai”. Side 11-23 i Nytt Norsk
Tidsskrift nr 1/1994. Universitetsforlaget AS. Oslo
Nettkilder:
www.musikkorps.no, finnes stadig pr 02.05.07
www.nordiskmusik.org, finnes stadig pr 02.05.07
www.mil.no/musikk, finnes stadig pr 02.05.07
www.tromsoby.no/article.php/nyheter/20060515233548549.html, finnes stadig pr
02.05.07
www.dnk.se, finnes stadig pr 02.05.07
www.musikk.no, finnes stadig pr 02.05.07
Aviser:
Bergens Tidende 18.05.2001, 18.12.04 og 22.04.07
Musikkorpsavisa nr 4 1999. Norges Musikkorps Forbund, Bergen